Masseturismen i Langhe

I årets tredje Vinforum-magasin viet vi brorparten av plassen til Piemonte. Dette mystiske fjellfotlandet, den ene dagen bondsk og lukket, kaldt og innhyllet i tåke; den andre dagen et spektakulært, åpent landskap av duvende rygger, eller tunger som det heter lokalt, vinmarksåssider, jordbrukssletter, rynkete gamle landsbyer innkranset av snøkledte alpefjell.

Trekker du luften i Piemonte inn via nesen er det en fuktig, høstlig og soppaktig lukt som slår deg. Bråtebrann, trøffel, mat, natur i nedbrytning. Piemonte inviterer til høsten hele året. Det er storhetstiden. Men sitt aller såreste øyeblikk har Piemonte når høsten gir etter for vinteren, og de farverike bladene faller, rimet kommer og røyken stiger fra skorsteinene. Da stilner ståket, da reiser alle hjem. Men det er da du skal være der, for da er trøflene best, vinene kjølige, folkene roligere og turistene er borte. Da kommer mitt Piemontes årstid. November til mars. Med skjerf og hansker og tykke skosåler. Det er da du får venner i Piemonte.

Jeg glemmer aldri å rulle inn i landsbyen Monforte den første gangen, på lykke og fromme, uten plan, i januar. Det er allerede så mange år siden at hele regionen holdt stengt mellom jul og påske. Men vi var heldige. Piemonte ble min første forelskelse i et vinområde. Det tok flere år før jeg så Piemonte i sommertiden. Det var en sjokkerende forskjell. Siden har jeg vært der mange ganger, flere ganger i året. Jeg har venner der, vaner der. Uskyldstiden er over. Men også Piemontes uskyldstid er over.

Langhe, Roero og Monferrato fikk UNESCO-status i 2014 og med det skjøt masseturismen fart. I dag ankommer det hver dag i sesongen busslass med forvillede turister, stakkars forledede ferierende, inn i Langhe, med håp om et Italia de kan kjenne igjen fra brosjyren. Pizza, caprese, gelato. Men Piemonte er ikke egnet for masseturismen. Det er ingenting å gjøre der, maten er salt, vinene er sure og folkene er rare. Veiene er krøkete, restaurantene små og landsbyene har ikke parkeringsplass for busser. Det er talende at de som bygget den store golf-resorten mellom Serralunga og Monforte gikk for en toscanalignende feriehotellutforming med sypress-allé og det hele. Det etterligner Toscana, det er bildet av ferie-italia, og det ligger totalt malplassert og hensynsløst i landskapet.

Utallige ganger har jeg hørt om vanskelige møter mellom restaurantører, hotelleiere og turister. De snakker ikke samme språk. Man har i Piemonte valgt å promotere området som destinasjon på feil premisser og på feil grunnlag, tror jeg. Man har invitert for mange som man ikke kjente på festen. En så sterk påvirkning over tid som det er nå, eller i alle fall var før koronapandemien, vil utvilsomt bidra til utflating. Selv ikke piemontesere lever i et vakuum. Smaken vil endres, det generiske og forenklede vil bli belønnet med oppmerksomhet og betalingsvilje. Det er ikke lett å prøve å selge den ramme ansjossausen bagna cauda til noen som trodde de var på Capri og skulle få mozzarellasalat. Det er ikke lett å forsvare en tørr og streng vintype til et skuffet bryllupsreisende par som bare ville kose seg.

Nordmenn, og det er mange av oss der, ryktes for å være ganske gode turister i Piemonte. Vi er visstnok nokså ydmyke, temmelig vininteresserte, informerte, og vi kommer dit for å lære og å forstå mer. Dette er slett ikke typisk norske egenskaper, tror jeg, men det har kanskje noe å gjøre med hvem av oss som velger å dra dit. Så la oss fortsette med det. Og la oss velge med litt varsomhet når, hvorfor, hvordan og med hvem vi ferdes i Piemonte, og la oss ta litt vare på denne lille, vakre lommen av et bakvendtland.

Denne artikkelen (med mindre endringer) var på trykk som leder i Vinforum 3 - 2023.

Tålmodighet med burgunderne

Tålmodighet er en småborgerdyd, skrev Garborg. Det stemmer nok det, en dyd av nødvendighet. Jeg er en vinens småborger, med akkurat god nok råd til å kjøpe en liten del, i grunn stadig litt mindre, av den vinen jeg har lyst på. Innenfor rammene av vininteressen er det ikke så mye rom for eksess, snarere et behov for disiplin. For eksempel må jeg slutte å drikke vinene mine for tidlig, jeg har ikke råd til utålmodigheten min lenger. For det er såpass få flasker å ta av nå, at hvis jeg faller for fristelsen, har jeg kanskje ikke flere sjanser, altså flasker igjen. 

Jeg er neppe alene. Det virker som om vininteresserte i min generasjon er særlig ivrige. Trigger happy, kjør på, rett i nebbet. Tålmodigheten står ikke så veldig høyt i kurs akkurat nå. Den er nærmest avleggs. Det ser ut til at mens prisene går opp, går tålmodigheten ned. Det er omvendt proporsjonalt, og gir et misforhold mellom sjeldenheten og verdien på flaskene og tiden vi gir dem til å forløse seg. 

Det er små avlinger, flere om beinet, og en stadig mer lemfeldig omgang med blodferske lagringsviner. En fersk burgunder til 2000 kroner smaker jo ikke vondt, men er den verdt de pengene? Nei, den er ikke det. Å drikke en topp rød burgunder på ren primærfrukt, er et landeveisrøveri med dagens priser. For ikke å snakke om de hvite vinene, som de fleste har sluttet å lagre, selv om man kanskje kan håpe at de verste premoxdagene har passert. En god moden hvit burgunder er blitt en sentimental drikk, en hilsen fra fortiden, som en sjelden museumsgjenstand.

Veldig få restauranter har programmer for å modne og servere drikkemoden vin. Det har jo sine forståelige grunner, men det er likefullt synd. Min første burgunderårgang som litt ordentlig vininteressert var 2002. Jeg kjøpte det jeg hadde forstand og råd til, men samtidig kunne jeg gå ut og drikke burgundere fra nittitallet til ålreite priser. Men det nytter lite å mimre om sånt. Ting er annerledes nå.

Vinflaskene mine nedskrives til null i verdi i det de passerer dørstokken, skrev dette vinbladets tidligere redaktør Dybvik. Det er en innstilling jeg liker. Men kunsten blir å balansere denne holdningen med litt fornuft. Hva innebærer så det? Man må lage en strategi, og man må åpne vinduet litt, diversifisere innkjøpene. Jeg er glad i at mine burgundere har et vinmarksnavn på etiketten. Det er nærmest et slags premiss for burgundinteressen min. Hvis jeg da skal klare å holde på de vinene som fortjener lengre lagring, for eksempel ti år og oppover, er det fint å finne lieu dits på kommunenivå eller premier cru som ikke koster skjorta fra gode produsenter utenom de mest kjente kommunene. Det gjelder å følge med, smake mye, våge å servere mindre berømte viner og appellasjoner til sine vinvenner. Snakke om kvalitet og ikke bare fortsette å gjenta det vi alle vet fra før. Her er det også et lyspunkt. Både klimaendringer og spredningen av kunnskap gjennom stadig flere flinke folk i kjellere og vinmarker har gitt andre appellasjoner et løft ut av skyggen. 

Det kan bli en hel generasjon med vinelskere som aldri har opplevd det fenomenalt flotte i en god moden hvit eller rød burgunder. Vi lurer oss selv til å tro at potensialet er nok, ikke forløsningen. Denne har potensiale sier vi og nikker til hverandre. Javel, men ikke nå lenger, for flasken, den er tom!

Denne artikkelen var på trykk som leder i Vinforum II - 2023.

Annenvinen du bør skaffe deg

Château Léoville-Las Cases er antageligvis det beste slottet i Saint-Julien og ligger nordvest i kommunen, med sine 97 hektar vinmarker. Den største og beste plotten er omringet av stenmurer og er plassert i nord mot elven Gironde og grenser mot Château Latour i Pauillac, som ligger rett over dreneringsbekken som skiller disse to kommunene. Saint-Julien er den kommunen som har flest klassifiserte slott, men den har ingen førstevekster. Vinene herfra viser gjerne en attraktiv og elegant rødfruktig karakter, en noe lysere fruktstil enn andre kommuner i Médoc, og er den bordeauxkommunen som jeg må innrømme at jeg selv drikker mest av.

Léoville-Las Cases utmerker seg med en særlig dybde og trøkk, og lager lagringskrevende viner som gjerne låner visse trekk fra naboen Pauillac. De har produsert en bemerkelsesverdig stødig kvalitet gjennom lang tid. Generøse venner har latt meg smake skikkelig flotte viner fra 1970 og oppover, hvor særlig 86 har vært fenomenal. Skuffelsen var stor da en magnum 1961 var en suboptimal flaske i Vinforums jubileumsmiddag for et drøyt år siden. Men så var det heldigvis også andre gode flasker på bordet.

Annenvinen til Léoville-Las Cases ble introdusert med årgang 2007 i forbindelse med replantinger på eiendommen. Mange har nok misoppfattet vinen Clos du Marquis som husets annenvin, men det er den ikke, og det har den i gavnet aldri vært, fordi den kommer fra egne, separate vinmarker. Le Petit Lion er navnet på annenvinen, og den baseres hovedsaklig på druer fra yngre stokker cabernet sauvignon, blandet med druer fra eldre merlotstokker og cabernet franc, alt fra kjernedelen av eiendommen i nordøst mot Gironde. Annenvinene fra gode bordeauxslott er definitivt verdt å gjøre seg kjent med. Her er det gode kjøp å gjøre, og Petit Lion er intet unntak, og i de siste årene har den blitt blant de aller beste. 2019 Petit Lion ble lansert i spesialutvalget under bordeauxslippet i desember og er en fantastisk vin til 646 kroner.

Vinene fra 2019 i Bordeaux kommer fra en ganske varm dyrkningssesong, til dels ekstremt varm i juli, men ble hjulpet av viktige regnskyll sesongen gjennom. Nedbøren reddet vinstokkene fra det mest ødeleggende tørke- og varmestresset, og ikke minst var regnet i september viktig for at druene fikk en balansert modning ut mot innhøsting. Vinkvaliteten, særlig på vestsiden har blitt veldig flott, i en litt rik stil, med høy modning, men også med god struktur og friskhet, og en veldig attraktiv frukt og aromatikk. Av de siste årgangene vil jeg si at den minner mest om 2016, med en noe søtere fruktprofil. Mange viner er ganske imøtekommende å smake unge, på grunn av den generøse frukten og det aromatiske spekteret, men det er ingen tvil om at 2019 har lagringsevnen til en svært god årgang. Og nøyaktig hvor god, det kan bare tiden vise.

Lanseringen av 2019-årgangen led for produsentenes del av pandemiforholdene, og mange gikk forsiktig ut, med lavere priser under en primeur-kampanjene. Det var vanskeligere å promotere vinene, det var straffetoll på import til USA, covid, brexit og svake asiatiske markeder. Men prisene på 2019 bordeaux har økt ganske mye i markedet i mellomtiden, så vi er heldige som har tilgang til mange viner innkjøpt på riktig tidspunkt.

Petit Lion 2019 er tilgjengelig på et håndfull vinmonpolutsalg, men det er i skrivende stund også 42 flasker tilgjengelig i nettbutikken.

Ch. Leoville-Las Cases Le Petit Lion 2019
Saint-Julien, Bordeaux
#14791401
Kr. 646,60

46 % cabernet sauvignon, 43 % merlot og 11 % cabernet franc, modnet i 30 % nye fat. Dufter av ferske mørke bær, solbær, innslag av røde bær, blomster, lær, sedertre og animalske toner. Fersk, saftig, og med flott frukt i munnen, god syre og en stram og lekker utgang med god lengde og flotte, modne tanniner. En raffinert annenvin i en ganske løftet stil, i kontrast til storebror Leoville-Las Cases som er en rimelig heftig og vektig Saint-Julien. Gi den gjerne fem år på langs.

Her er tre andre anbefalelsesverdige viner fra slippet som fortsatt er å få tak i:

Ch. de Pez 2019
Saint-Estèphe, Bordeaux
#15029801
Kr. 463,30

56 % cabernet sauvignon, 42 % merlot, 1 % cabernet franc og 1 % petit verdot. Ungdommelig og veldig flott duft av mørke bær, fine animalske toner, røk og varm jord. Presis og med veldig flott frukt i munnen, fin syre og stram, lang finish og gode tanniner. Dette er mye vin for pengene. Prøv om 5-8 år.

Ch. Duhart-Milon 2019
Pauillac, Bordeaux
#14264401
Kr. 833,60

70 % cabernet sauvignon og 30 % merlot. Rik, barsk og lett animalsk duft med preg av rike, mørke bær, lær, røk, blyantkvess og sedertre. Strukturert og pent fyldig innover i munnen med veldig god frukt, fin syre og en spicy, rik finish med stor lengde og stramme tanniner. Vent minst 5-6 år.

Ch. Clerc-Milon 2019
Pauillac, Bordeaux
#14788501
Kr. 876,70

72 % cabernet sauvignon, 22 % merlot, 4 % cabernet franc og 2 % petit verdot. Rik, moden og flott, med dyp, mørk frukt, blomster, hint av sopp og skogbunn, blyantkvess, lær og fat på duft. Rik og fyldig vin med stor frukt i munnen, tiltalende bærsødme og en lang, rik utgang med stramme og tørre, men modne tanniner. Flott vin. Vent 8-10 år.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no

Deux grandes dames

Prestisjechampagnen La Grande Dame fra Veuve Clicqout ble til i 1972, da basert på årgang 1966. Den er en hyllest til enken som fikk nettopp dette kallenavnet.

2008 var kjellermester Dominique Demarvilles første årgang med full kontroll, etter at han gradvis tok over stafettpinnen fra Jacques Péters, som etter en overgangstid var helt ute av Veuve Clicquot i 2009. Demarville (som siden har gått videre til Laurent-Perrier) anerkjennes for å ha gjort gode løft hos Veuve Clicquot, blant annet økte han pinot noir-andelen på vinene, som i La Grande Dame 2008 er på 92 %. Det var en god idé, for det er denne druen som må sies å være husets spesialitet.

Jeg har ved forskjellige anledninger nylig smakt begge fargene av La Grande Dame fra 2008. Både den hvite og den rosa er bygget på den samme basen av 92 % pinot noir fra Verzy, Verzenay, Bouzy, Ambonnay og Aÿ (i den rekkefølgen andelsmessig) mens det resterende chardonnaymaterialet stammer fra Mesnil-sur-Oger. Dette skulle være kjente kommunenavn og det er tvers i gjennom grand cru.

Stjernen i roseen er imidlertid den 1,3 hektar lille vinmarken Clos Colin i Bouzy. Denne har familien eid siden 1741. In the Champagne region, there's a 'terroir' called Bouzy that has been providing still red wines of excellent quality and exquisite taste since time immemorial skrev Madame Clicquot i 1833. Femten år tidligere skal hun ha laget den første kjente roséchampagnen ved å blande rød og hvit vin.

I Clos Colin lages en av de beste rødvinene i Champagne, med den kvaliteten som trengs for å skape en elegant roséchampagne uten bitterstoffer eller kantete tanniner. La Grande Dame Rosé 2008 er tilsatt 14 % rødvin fra denne marken. Min flaske var en magnum degorgert i desember 2018 med en dosage på seks gram per liter.

Veuve Clicqout La Grande Dame Rosé 2008
Frisk lakserød farge med rosa skjær. En tiltalende og detaljrik duft av røde bær, blodappelsiner, roser og andre florale toner, markant autolysepreg à la nystekt croissant og annen smørbakst, og et hint av lyst ristet hasselnøtt. Elegant og vinøs inngang i munnen, med flott pinot noir-frukt, frisk syre, høy smaksintensitet og en nobel, kremete mousse. En stor vin som avslutter med en liten anistone, ganske tørr og fast for øyeblikket, og selv om den ikke er direkte preget av tanniner, vil den trenge lang tid på å utvikle en harmonisk utgang. Dette vil bli en virkelig flott rosé med ti års lagring.

Den hvite La Grande Dame 2008 utgjorde en forfriskende avslutning på en lang vinkveld av de sjeldne i Italia nylig, og kom i vanlig flaske med degorgering fra januar 2018. Den var syrefrisk og ganske rik og med en fin sødme i frukten, selv om dosagen også her var på seks gram. Duften var floral, med innslag av moden sitrusfrukt, smør og generøst med autolyse. En imponerende og lagringskrevende champagne med lang, tørr og mineralsk utgang. Jeg oppfatter denne flasken som en marginalt mindre interessant vin enn roseen, men her er det også en del andre variabler å ta hensyn til, slik som flaskestørrelse, temperatur, vinglass, samt smakerens tilstand og tilstrekkelighet, for å nevne noen.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum I - 2023.

Så bra kan dolcetto bli

Dolcetto er arbeidshesten blant de blå druesortene i Piemonte. Det er den som har det største beplantingsarealet, refereres gjerne til som soldaten, tredjevalget, etter nebbiolo og barbera, og den har et rykte på seg for å lage lette og enkle viner med lite tannin og lite kompleksitet. Dette bildet er bare til dels rett, og gjelder i de tilfellene der dolcetto har fått de minst gunstige beplantningsposisjonene, og utgjør fyllstoffet mellom de mer prestisjefulle druene som gjerne mottar høyere pris i markedet. Men dette bildet, som vinen, er også mer komplekst.

Dolcetto gir på sitt beste en karaktersterk, ganske streng, stram og mørk vinstil, og supre eksemplarer finnes i barolo-sonen, når den har fått plass i gode vinmarksparseller, gjerne der man ellers kunne laget barolo av nebbiolo. Et godt eksempel er Vajra sin dolcetto Coste e Fossati, som var min første aha-vin på dolcettodruen, men jeg vil også slå et slag for Francesco Rinaldi sin utgave fra parsellen Roussot i Cannubi, som ble lansert sammen med den vinen jeg snart skal komme til, i høstens spesialslipp for Italia.

Men slik Asti-sonen – muligens med Nizza Monferrato i spissen – nok er den flotteste sonen for barbera, blant annet fordi det er der denne druen konsekvent blir tilgodesett de beste vinmarkene, er det i Dogliani at dolcetto virkelig leverer på sitt beste.Dogliani ligger helt syd i Langhe, i overgangen mot Alta Langhe. Vinmarkene reiser seg opp over det som er egnet for nebbiolo, fra 250 til 700 meter over havet, og vokser gjerne i nærheten av hasselnøttlunder, som også er en av Piemontes spesialiteter. DOCG Dogliani, med eller uten tilleggsbenevnelsen Superiore, innebærer 100% dolcetto, og har ikke fatlagringskrav. De beste vinene har en særlig flott og kjølig, mørk bærfrukt og god struktur, og er lagringsdyktige. Etter min forstand heter områdets beste produsent Francesco Boschis.

Familien Boschis flyttet fra Barolo og etablerte seg på Pianezzo-høyden i 1919, men det først i 1968 at egen vinifikasjon av druene fant sted. De lager en rekke viner av flere druer, men det er de fire DOCG Dogliani ved navn Pianezzo, Vigna dei Prey, Vigna del Ciliegio og Sorì San Martino som er husets mesterstykker. Disse har alle vinmarksnavnet sammen med litt ekstra informasjon om beliggenheten på frontetiketten. Det gir et hint om hvordan produsenten tenker om sine viner.

Jeg har tilgode å smake en dårlig dolcetto fra Francesco Boschis, og både Vigna dei Prey og Vigna del Ciliegio gir ekstremt flotte dolcettoviner. Sorì San Martino en særlig høytliggende og bratt vinmark med høyt kalkinnhold og stokker plantet i 1945, som gir en spesielt kjølig og løftet vinstil.

Dogliani Superiore Vigne Sorì San Martino 2020
Francesco Boschis, Piemonte
#14929401, kr. 350,-
(Gaia)

Ueiket, tett og rik dolcetto fra vinmarker på 450-580 meter, med mørk, tett frukt, blekk, lær, blomster og urter på duft, med et streif av lakris. Sursøt og med glimrende frukt i munnen, god syrlighet og fast, tørr og stram finish med god lengde. Server denne fra kjellertemperatur i store glass.

Vinen er tilgjengelig i flere spesialbutikker og på nett.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no