Epicurean: Gastronomiske øyeblikk
Den kommende helgen, lørdag 28. og søndag 29. juni er det siste sjanse til å se Sune Eriksens fotoutstilling Epicurean på Tađ Galleri på Skøyen i Oslo. Den bør folk med mat- og vininteresse få med seg!
Tađ Gallery - Epicurean - Sune Eriksen
Drammensveien 130, Skøyen, Oslo
Siste åpningsdager 28. og 29. juni 2025
Lørdag: 13:00 - 16:00
Søndag: 13:00 - 16:00
Sune startet som fotograf på nittitallet, og det var samarbeidet med Eyvind Hellstrøm og de mange reisene sammen, som for alvor satt det kulinariske støkket i han. Som ung fotograf hang han i hælene på Hellstrøm gjennom utallige restaurantbesøk, sene kvelder og tidlige morgener, og Eyvind lærte han å spise og drikke. Det ble starten på hans eget gastronomiske liv, som leves i lag med hans samboer, vinkjenneren og skribenten Merete Bø. Han har også fotografert en rekke bøker med blant andre Ole Martin Alfsen, Per Mæleng, Kari Innerå og Björn Svensson. Utstillingen inneholder bilder fra østersfarmer, trøffelskoger, vinmarker, restauranter og Frogner-leiligheter, tatt for det meste på filmrull og vist i store formater.
EN PLASS VED VOKSENBORDET
Sune har en forståelsesdybde og en kunnskap til råvarer, steder, kokker, restauranter, viner og vinmarker som er sjelden. Når du ser bildene til Sune i denne utstillingen, skjønner du hvilken nærhet og personlig tilgang han har til den kulinariske verden han fotograferer.
Se portrettet av kokkelegenden Paul Bocuse. Dette bildet er ikke bare en fortelling om en fransk kokk og en norsk fotograf, den forteller også om Eyvind Hellstrøms plass blant den franske kokkeeliten. Det var selvfølgelig Eyvind som fikk Sune så langt inn i stua. Hellstrøms prosjekt, kampen hans, den institusjonen som restauranten Bagatelle var, og hva den har gjort for oss som er opptatt av mat og vin i dag, er imponerende og ydmykgjørende. Du kan knapt snu deg fra venstre til høyre i vinbransjen uten å finne to gamle kolleger med minner og arr fra tiden i Bygdøy Allé.
“Dette bildet er ikke bare en fortelling om en fransk kokk og en norsk fotograf, den forteller også om Eyvind Hellstrøms plass blant den franske kokkeeliten.”
Ett av bildene som slår mot deg i det du går inn i galleriet er også det største. Det er flere tusen av vinflaskene fra den dype Bagatelle-kjelleren, forsiktig båret ut i hydroparken over gaten i Bygdøy Allé, og nøysomt lagt på bakken i ornamentale mønstre. De er fotografert ovenfra ved hjelp av en kran. Hva så med dette bildet, med det hypnotiserende havet av noen av verdens største viner? Jo, også det forteller historien om det kulinariske Norge. For arbeidet med denne kjelleren startet i tiden før EØS-avtalen oppløste Vinmonopolets enerett på import for salg i polet. Men restaurantene kunne importere selv! Og det var Christopher Moestue, før det fantes et vinimportselskap med samme etternavn, som i mange år var ansvarlig for vininnkjøpene. Dette ble grunnlaget for en eventyrlig kommende suksess.
Bildet er derfor også landets største privateide vinimportgrupperings historie, og påfallende mange av vinnavnene er stadig å finne i denne porteføljen. Dette inntagende bildet forteller at mens vininteresserte rev seg i håret av mangel på tilgang, fantes det et nettverk av røtter ut i vinverden, og som bar bud om den oppblomstringen vi har fått i etterkant. Det er en bråte av Bagatelles sommelierer og ansatte som i dag beriker det norske vinmarkedet.
“En fortelling om lengsler og lidenskap, ikke minst om lengselen i den norske kulinariske tradisjonen, etter å tilhøre, å få være med på voksenbordet.”
Utstillingen til Sune er ikke en skrytehistorie. Det er snarere en fortelling om lengsler og lidenskap, ikke minst om lengselen i den norske kulinariske tradisjonen, etter å tilhøre, å få være med på voksenbordet. Og vi har fått en plass på det bordet nå, noen satt en ekstra stol på hjørnet for oss. Eyvind Hellstrøm ba om den stolen. Når historien om de siste tiårene i norsk gastronomi skal fortelles i fremtiden, vil Sune Eriksen og bildene hans få sin lille rolle. Sammen med Hellstrøm tråkket han opp stier å følge ut i verden.
HELDIGERE ENN VI VISSTE
For en tid siden skrev jeg en tekst i Vinforum om et bilde jeg har på veggen hjemme. Dette bildet henger nå på utstillingen, og heter Siste måltid #2. Teksten kommer under, og forteller historien bak bare ett at bildene du kan se på utstillingen, frem til og med 29. juni.
På veggen i stuen min henger et stort bilde av en mengde tomme vinflasker. Det er tatt av fotografen Sune Eriksen etter en kveld vi hadde i Piemonte i fjor. Et heftig lag sammen med vinvenner etterlot seg et bord fullt av noen av de mest legendariske vinene fra Piemonte. Verten var min gode venn Giulio. Han driver Le Case della Saracca i Monforte d’Alba, et hotell, vinbar og restaurant. Jeg kom dit første gang en iskald januarkveld for rundt femten år siden. Det skulle bli starten på et nytt vennskap og mange minneverdige dager og kvelder.
Giulio overtok en rekke delvis sammenraste middelalderbygg, og åpnet Saracca i 2008. Han renoverte de gamle byggene med mye kreativitet og en god porsjon eksentrisitet, og i hver krik og krok er det overraskelser og mystiske detaljer fra svunne tider. I inngangspartiet levde det geiter da Giulio tok over. Gjeteren bodde i et krypinn over geitene, som han klatret opp til gjennom en takluke. Ett av hotellrommene ligger under gulvet på lite kirkekapell, som du kan se hvis du rusler opp gjennom de snirklete brosteinsgatene til toppen av landsbyen. Jeg har sett de fleste av disse krikene og krokene nå, men Giulio er ikke ferdig. Han har nye prosjekter på gang for skjulte og gjenmurte rom og huler inne i berget Monforte.
Giulio og jeg hadde planlagt middagen i dagevis, reist rundt i området og handlet, og vi vært i kjelleren hans og plukket ut flasker. Rekken med viner vi åpnet resulterte i et lærerikt dypdykk i nebbioloviner tilbake til 1958. Vertens barn var også tilstede og satt seg ned med oss og drakk. Giulio ga oss uvurderlige innblikk i Piemontes historie, men også hans egen families historie, for vinsamlingen var det hans far, hans bror, og han selv som hadde bygget opp gjennom mange tiår. De var familiens klenodier.
“Noen viner blir plutselig borte, noen mennesker gjør det også. Vi vet ikke hva morgendagen bringer.”
«Dere var heldigere enn dere visste», sa Giulio da han ringte meg noen måneder senere. Han fortalte at det hadde vært innbrudd i huset mens han var på ferie, og at kjelleren var målrettet tømt for hundrevis av verdifulle flasker som familien hadde samlet gjennom generasjoner. Vinene var fra 1930-tallet og frem til i dag. Tyvene hadde benyttet Giulios egen bil til å frakte tyvegodset og vært frem og tilbake flere ganger. «Jeg har ikke klart å fordøye det enda», sa han. «Jeg har vært uvel i flere uker».
Da reiste vi raskt tilbake til Monforte igjen. Sune tok bildet fra kvelden vår under armen, og Giulio hang det opp i restauranten. Det hadde fått en ny betydning nå.
Men på vårparten ringte telefonen igjen. «Jeg har sendt deg et bilde på WhatsApp», sa Giulio. Det var et utklipp fra en lokalavis hvor det stod at politiet hadde funnet hver eneste stjålne flaske. Tyvene hadde ventet lenge med å forsøke å omsette dem. Flaskene var til dels er serienummererte, og vanskelige å selge i et åpent marked. De hadde funnet en kjøper, og de skulle møtes på et lager for overlevering. Men det var politiet som banket på døren. Det var politiet som var kjøperen. Sammen med vinene fant de landbruksutstyr, motorsykler, biler og kilovis med hasj, for til sammen over fire hundre tusen euro.
Her var man jammen heldig. Vinflaskene er tilbake, og nå er de nok godt sikret. «Du nevte at vi var heldigere enn vi visste», sa jeg til Giulio. «Men det var sannelig du også». Og der er poenget: Vi må ikke glemme hvor heldige vi er, og hvor unike og sjeldne, ikke bare vinene vi nyter er, men også øyeblikkene vi opplever sammen kan være. Noen viner blir plutselig borte, noen mennesker gjør det også. Vi vet ikke hva morgendagen bringer.
