Enotria

  • Blogg
  • Om Enotria
  • Søk og arkiv
  • Vinkurs
  • Enotria Grill

Fengselsvinen fra Gorgona

August 18, 2022 by Eirik Sand Johnsen

I en åpning midt i pandemitiden tikket det inn en litt spesiell invitasjon til et vinbesøk i Italia. Var det interessant å besøke fengselsøya Gorgona, halvveis til Korsika utenfor Toscanakysten, hvor fangene lager vin? Definitivt!

Gorgona nevnes i poeten Dante Alighieris Den guddommelige komedie, hvor det manes til at øyene Gorgona og Capraia skal flyttes til munningen av elven Arno for å oversvømme Pisa. I dag er Capraia et yndet paradis i den toskanske skjærgården, mens Gorgona har vært fengselskoloni siden 1869.

Foruten en håndfull fastboende og de fengselsansatte, lever det et hundretalls fanger på Gorgona. Det var innsatte med bakgrunn fra vindyrking som i 2008 tok initiativet til å revitalisere noen overgrodde og forglemte vinmarker på øya. De fikk berget noen gamle plotter med mesteparten hvite druer, og fengselet gjorde noen ganske mislykkede forsøk på vinifisering før man fikk på plass et samarbeid med familien Frescobaldi i 2012.

Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-020.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-004.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-005.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-006.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-016.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-001.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-017.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-018.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-015.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-014.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-012.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-009.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-003.jpg Gorgona-Eirik-Sand-Johnsen-002.jpg

Frescobaldi er en av de virkelig gamle adelsfamiliene i Toscana, som eier en rekke store eiendommer, og har århundrer av vindyrking bak seg. Marki Lamberto Frescobaldi er ikke mindre enn trettiende generasjons overhode i Frescobaldi-dynastiet, og det var han som ønsket oss velkommen ombord i båten som la fra kai i Livorno en sensommers formiddag. Gorgona steg opp av horisonten etter en times båttur ut i havgapet. Mellom høye klipper så vi en klynge av inneklemte, fargerike hus og noen kraftigere bygninger og vakttårn, før vinmarkene som brer seg oppover åskammen åpenbarte seg. To fastboende, lærbrune og minimalt antrukne, tilårskomne menn vinket da båten traff bryggen. Vi fikk vennlige råd og strenge retningslinjer av noen folk i uniform, for eksempel fikk vi ikke ta bilder av de innsatte, ikke be om navn, og definitivt ikke spørre hva de hadde gjort for å ende opp her på Gorgona.

– Jeg dømmer dem ikke, det har allerede dommeren gjort i retten, sa Lamberto Frescobaldi. De slipper ut etter å ha arbeidet for oss med ti, tyve, kanskje førti tusen euro i banken, og har muligheter til å starte et nytt liv uten kriminalitet. Dette fengselet har veldig få tilfeller av tilbakefall. Frescobaldi har selv ansatt fanger etter endt soning, eller hjulpet dem til å få arbeid hos andre vinprodusenter.

De rundt hundre innsatte på Gorgona soner sine siste år av lange straffer, og muligheten tildeles de som har spesielt fortjent det. De kan bevege seg fritt på øya, og deler på arbeid innen jordbruk, dyrehold, matvareproduksjon, forskjellige håndverk og generell drift av fengselet og landområdene. Det er bare 15 til 18 av fangene som jobber hos Frescobaldi. De nå rundt 2,3 hektarene med vinplanter pleies av fangene, som lærer om både vitikultur og vinifikasjon av Frescobaldis team. Etter gjæringen er ferdig flyttes vinen til fastlandet på nyåret, hvor Frescobaldi står for ferdigstilling og flasketapping under kontrollerte og hygieniske forhold. Vinene selges i lave kvanta og til ganske høye priser. Pengene brukes til å gjøre nye investeringer i virksomheten på øya.

"Nå tar vi tiden fra dem i lukkede rom" skrev den norske samfunnsforskeren og kriminologen Nils Christie i boken Pinens begrensning fra 1982, et kort men betydningsfullt verk i den norske kriminologien og kriminalpolitikkens historie. Tidligere avstraffet vi med hjelp av fysisk smertepåføring og henrettelser, nå tar vi tiden fra dem, men det er fortsatt pinen som er poenget, mente Christie og stilte spørsmål ved moraliteten og nytteverdien ved institusjonell pinsel. På Gorgona lever ikke lenger fangene i lukkede rom, og selv om de fortsatt ikke er frie, er formålet å ruste dem til et fritt liv ved hjelp av arbeid, kunnskaper og ansvar.

Vinmarkene på Gorgona ligger i et amfiteater som vender seg ut mot det glitrende havet hvor salte vinder strekker seg opp mot gamle fort og middelalderruiner. Drueplantene er i hovedsak de hvite vermentino og ansonica, samt et par rader med de røde sangiovese og vermentino rosso, og står i et jernrikt vulkansk jordsmonn. Totalt ble det laget 9000 flasker i 2020, den niende årgangen i rekken.

Gorgona 2020 er klassifisert som Costa Toscana IGT og består av 70% vermentino og 30% ansonica. En rik og saltpreget hvitvin med en matvennlig liten tørrhet og bitterknekk på slutten, og med preg av blomster, sitrus, fersken, hint av hvit ananas, urter og sjøbris. Slett ikke et dårlig alternativ til en grillet fisk eller noe slikt, skulle man finne den i et restaurantkart.

– Vi er ikke farlige, forsikret en kraftig bygget, godt voksen mann fra Calabria, med store never, dyp, rusten røst og utvaskede tatoveringer. Han var nok i slutten av femtiårene, jobbet for tiden med rengjøring og hadde vært på Gorgona i fem år. Han hadde tilbragt mesteparten av voksenlivet som legionær i den franske Fremmedlegionen, og resten i fengsel. Vi vekslet noen ord om våre ganske forskjellige liv, og ønsket hverandre lykke til videre.

Gorgona er et vakkert sted, og et lykkeligere fengsel enn mange andre. Men mennesker i fangenskap er en vanskelig ting å bevitne. Og jeg fikk reise tilbake samme dag som jeg kom.

Artikkelen var på trykk i Vinforum II - 2022.

August 18, 2022 /Eirik Sand Johnsen
Toscana
Toscana-002.jpg

Sjarmerende 2018 Chianti Classico

April 01, 2021 by Eirik Sand Johnsen

Jeg fikk i fjor vinter anledningen til å dykke litt i aktuelle slipp fra de toscanske vinområdene, i forbindelse med smakeuken Anteprime di Toscana. Virkeligheten har forandret seg mye siden hundrevis av vinjournalister og produsenter samlet seg i Firenze, San Gimignano, Montepulciano og Montalcino for en uke med smakinger, middager, samtaler og seminarer like før koronaviruset traff for fullt. Det vil nok bli lenge til man kan forvente å være med på noe lignende igjen, men det er en god trøst å ha minnene og notatene fra Toscana nå som reisekalenderen er ryddet for overskuelig fremtid. Dessuten har vi jo vinene!

Chianti Classico 2018
I Chianti Classico hadde vinterens regn og snø sørget for å fylle grunnen med vann etter tørken året før, og sesongen 2018 startet med en tidlig knoppskyting og varme forhold i mars og april. Mai var kjølig og regnfull og forsinket prosessen noe, men fra tiende juni økte temperaturen, og innledet en god sommer med normale temperaturer. 

Det er likevel regnet som er 2018s merke. Hyppige skurer gjennom juli og august, ujevn spredt over appellasjonen, ga en sommer med vanskelige modningsforhold. Michele Briganti hos Monteraponi i Radda in Chianti forteller at det kunne sprutregne i en time-halvannen før det kom strålende sol og 30 grader resten av dagen, nærmest som tropiske stormer. Radda har en høy andel økologisk dyrkede vinmarker, og bøndene var travelt opptatt med å holde druer og vinmarker sunne gjennom den fuktige våren og sommeren. Giovanni Manetti på Fontodi i Panzano (snaue syv kilometer unna), var på sin side ikke veldig plaget av regn, og beskriver forholdene som mer harmoniske. Han opplever sine viner som fruktrike, kraftfulle og med solid struktur. «Takk gud for at årgangene er så forskjellige. Det ville vært kjedelig å lage den samme vinen hvert år» sier Manetti, som også er Chianti Classico-konsortiumets president. «Vi vinmakere må tilpasse oss, våre teknikker og metoder til årgangen. Det er moder natur som sjekker om vi er våkne eller har sovnet».

Værforholdene bedret seg i september, med fine solrike dager og kjølige netter. Druene kunne fullføre sin fenoliske modning og sukkerutvikling, og vinmarkene fikk tørke opp. Innhøstingen startet i midten av september og fortsatte til midten av oktober. 

Stilen på Chianti Classico 2018 kombinerer typisk en ganske generøs fruktkarakter med god friskhet. Jeg liker de godt. Vinene er tilgjengelige og aromatiske, med pene, ganske moderate tanniner. Dette er åpne og tiltalende viner, som vil gi mye glede fra start, men sannsynligvis ikke være de mest langsiktige lagringsprosjektene. Alkoholnivåene ligger på 13 til 14,5 prosent, med enkelte eksempler opp mot 15, særlig på toppvinene. Kvantiteten er noe under gjennomsnittlig, som følge av tørken fra året før. 

Det bør nevnes at kvaliteten på vinene gjennom en stor smaking som denne (480 viner ble presentert) er enormt variabel, og med en stor mengde dårlig laget vin. Jeg mistenker også at det presenteres en hel del svake fatprøver, som er unødvendig og synd. Selv om jeg synes å se en positiv trend gjennom de siste årene, har fortsatt Chianti Classico og Toscana en lang vei å gå. De må rett og slett ta seg selv og produktet sitt mer på alvor. Kanskje bortfallet av masseturismen i forbindelse med koronapandemien kan flytte vinkvaliteten høyere opp på agendaen?

Her følger en oversikt over mine favoritter blant vinene som ble vist.

Beste Chianti Classico 2018:
Fèlsina - Castelnuovo Berardenga
Isole e Olena - Barberino Tavarnelle
Castello di Monsanto - Barberino Tavarnelle
Castello di Querceto - Greve
Castello di Volpaia - Radda
Castello Vicchiomaggio Guado Alto - Greve
Querceto di Castellina L’Aura - Castellina

2017 Riserva og Gran Selezione
2017 er merket av en veldig tørke og høye temperaturer. Vinstilen er sågar varm og litt tørr, men ikke med spesielt høye alkoholnivåer. Dessverre er det mye sliten frukt, harde tanniner og liten friskhet i riservavinene, med mye eikepreg på toppen, ikke minst på Gran Selezione. Noen gode unntak finnes dog, og viktige suksesskriterier for 2017 nevnes å være riktig plukketidspunkt og forsiktig hånd på vinmakingen. 2017 som lagringsvin er heller ingen langdistanseløper, men bør kunne gi stor glede som matviner de neste årene. Les mer om 2017 Chianti Classico her.

Beste Riserva 2017:
Fèlsina Rancia - Castelnuovo Berardenga
Molino di Grace - Greve
Monteraponi Il Campitello - Radda
Poggerino Bugialla - Radda
Pomona - Castellina

Beste Gran Selezione 2017:
Castello di Ama San Lorenzo - Gaiole
Castello di Fonterutoli Badiola - Castellina
Castello di Querceto Il Picchio - Greve
Castello di Querceto La Corte - Greve

Smakingen i den nedlagte togstasjonen Stazione Leopolda i Firenze bød også på muligheten til å smake noen eldre og sent lanserte viner. Blant disse høver det seg å anbefale Castell’in Villa Chianti Classico 2015, Fontodi og Isole e Olena Chianti Classico 2017, Castello di Monsanto Riserva 2016, Fèlsina Colonia Gran Selezione 2016 og Fontodi Vigna del Sorbo Gran Selezione 2016. 

Artikkelen var på trykk i Vinforum II - 2020. Enkelte små endringer er gjort i denne versjonen.

April 01, 2021 /Eirik Sand Johnsen
Chianti Classico, Toscana

Forsmak på Toscana

July 01, 2019 by Eirik Sand Johnsen

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum III/2019.

Februar er tiden for smakinger av aktuelle årganger gjennom en ukes rundreise i Toscana. Anteprime di Toscana startet som vanlig i Firenze, med Chianti-appellasjoner, og avsluttet i Montalcino, med Brunello-viner.

I Chianti Classico var førsteinntrykket at årgang 2017 har frembragt vin med mye moden frukt, men med hederlig syre og overraskende moderat alkohol, og ganske faste tanniner. Det regnet knapt de første ni månedene av året, og temperaturene var høye, og med enkelte topper rundt 40 grader, hvor det også var varmt om natten. Årgangen ble reddet av små mengder septemberregn og – kan tenkes – en stadig større erfaring med hete årganger. For 2017 har ikke jevnt over veldig høye alkoholnivåer.

- Vi måtte jobbe hardt for å beholde friskheten, sier Paolo begynte å falle. Han forteller også at det var viktig å ha en lett hånd under vinmakingen, for å unngå aggressive tanniner. Så godt som alle produsentene jeg snakket med trakk frem høstetidspunkt og forsiktig vinmaking som suksesskriterier i 2017.

Blant de beste 2017 Chianti Classico er Castello di Ama et typisk eksempel. Den er en kjøttfull, rik og fyldig utgave, unektelig en flott vin, men man kan nok kanskje savne noe løft. Castello di Monsanto har laget en meget pen vin, og det samme har Castello di Querceto, med en attraktiv frukt og en viss kjølighet, saftighet og dybde, Querceto med mindre fatpreg enn Monsanto, og en lettere stil. Felsina bør få spalteplass for sin gode frukt, transparens, og modne tanniner. Isole e Olena viste en ennå ikke flasketappet vin med veldig flott frukt og aromatiske kvaliteter.

Noen deler av Chianti opplevde en stygg frost i slutten av april, som reduserte avlingen mye. Frosten tok også med seg kastanjer og valnøtter og andre vekster, men skadene lå i lavereliggende dalstrøk. Avlingsreduksjonen, for mange produsenter opp mot 25%, i Chianti Classico var først og fremt resultat av den varme og tørre sesongen, som ga veldig lite saft i druene. - Det er vanskelig å lage vin av bare skall og sten, sier Paolo de Marchi.

Det var knyttet en del spenning til smakingen av Chianti Classico Riserva fra den klassiske og gode årgangen 2016, og flere viner innfridde. Denne sesongen, mer harmonisk enn sine naboårganger, bød på en god sommer med riktig mengde regn og sol, ikke for varm, og resulterte i mange viner med livlig syrlighet, transparens og fasthet. Vinene som overbeviste mest var Felsina Rancia, og Riecine, som begge er intense og kraftfulle, med hver sin versjon av lyst og transparent sangiovesepreg med innslag av kirsebær og krekling. Av 2015 Riserva viste Castello di Monsanto en lekker, fruktrik, moden og heftig vin som trenger mye tid på langs.

Når disse lovordene er utdelt, høver det å utbalansere med å nevne at det stadig produseres forstemmende mye kjip vin i Chianti, og ellers i Toscana. Mange viner er ufriske, upresise, slitne, oksiderte, med slapp frukt, og tørket fruktpreg allerede fra start. Så ekstremt mye dårlig laget vin passerer nåløyet at man kan spørre seg om produsenter, offisielle organer, vinpresse og konsumenter i det hele tatt tar toscansk vin på alvor. Hvem er det som nyter disse vinene? Evner masseturismen virkelig å svelge unna slike mengder uten å stille spørsmål?

Den nokså nye Chianti Classico-kategorien Gran Selezione, en slags über-riserva med krav om 30 måneder modning før tapping fortoner seg fortsatt som et strategisk feilskjær, selv om det fra 2016-årgangen kan det skimtes en viss bedring. De fleste vinene er overbehandlet med eik, overekstraherte, svære og lite representative for regionens viner, og med mye gammel og sliten vin fortsatt tilgjengelig.

Da turen endte i Montalcino, ble det satt fokus på Brunello di Montalcino årgang 2014, og riservaviner fra 2013. De to årgangene er rake motsetninger. De fleste 2014 er skrinne, stramme og tørre. De beste er delikate og transparente, men kun noen få har en god fruktsødme i kjernen. Flere produsenter, deriblant Poggio Antico og Biondi Santi lagde ikke Brunello i 2014, men kun Rosso di Montalcino, et eksempel mange flere burde ha fulgt. Man skulle tro de kunne ta seg råd til det i et av Italias aller mest prestisjefulle vindistrikter. Det var regn og kaldt vær som skulle sette sitt preg på årgangen, forhold som varte fra april og helt ut til september, da sol og varme berget stumpene. I kjelleren reduserte mange på maserasjonstiden. Det kan man se bare på fargen, som ofte er lys i 2014. Hos Poggio di Sotto kunne de fortelle at mens de i en god årgang har skallkontakttid på 40 dager, kun hadde 15 dager i 2014. De har laget en god Brunello, men bare 4000 flasker mot normalt 15000. Den er syrlig og slank, med ganske pene, stramme tanniner. Poggio Salvi laget en interessant vin, med lyse røde bær og preg av middelhavsurter, og årgangens stramme tanniner. De lagde ikke riserva og cru-vinen Pomona, men lot alt det beste materialet inngå i sin brunello, som også var betydelig redusert i antall flasker. De benyttet seg også av muligheten i lovgivingen til å blande inn 15% materiale fra andre årganger, i dette tilfellet årgang 2016. Det var det ingen andre jeg snakket med som ville vedkjenne seg å ha gjort. Hos Talenti har de laget en vin med bra trøkk og mineralt preg, og også her fortelles det om rundt 35% reduksjon i antall flasker laget. Lisini har laget en god vin, med røde bær og blomsterpreg og gode tanniner, og også Mastrojanni har lykkes med en flott vin. Ellers har Col d’Orcia frembragt en god vin, med bra fruktdybde og saftighet, og også Il Poggione bør nevnes som en av de bedre fra årgangen.

2013 er en mer klassisk årgang, med mye gode og kraftfulle viner. Våren var kjølig med en del regn, som forsinket prosessen noe. Nokså kjølig vær vedvarte gjennom sommeren, men værforholdene ble gode i september, frem til regn og ujevnt vær ga utfordringer i innhøstingsperioden. De vanlige brunelloene fra 2013 som ble smakt i fjor viste stor variasjon fra produsent til produsent, slik også riservaene gjorde på årets smaking. Poggio di Sotto Riserva 2013 er delikat og lys, med en egenartet transparent stil. Tre flasker ble imidlertid smakt og alle var forskjellige og kun én var på topp. Talenti har laget en ganske god riserva, men litt jordlig og med noe manglende fruktdybde. Gianni Brunelli overbeviste med en elegant og stram vin, og det samme gjorde Lisini med en mineral og elegant utgave som vil påkreve en del tid i kjelleren. Deres Ugolaia var rålekker, atypisk og delikat, nesten pinotpreget med noble tanniner. Mastrojanni Vigna Schiena d’Asino var også veldig flott, men trenger tid for å svelge fat, og vil belønne den tålmodige.

View fullsize Toscana-2019-020.jpg
View fullsize Toscana-2019-017.jpg
View fullsize Toscana-2019-019.jpg
View fullsize Toscana-2019-014.jpg
View fullsize Toscana-2019-013.jpg
View fullsize Toscana-2019-012.jpg
View fullsize Toscana-2019-010.jpg
View fullsize Toscana-2019-018.jpg
July 01, 2019 /Eirik Sand Johnsen
Toscana

Hvordan smaker en moden Selvapiana Bucerchiale?

March 12, 2015 by Eirik Sand Johnsen

I en smaking nylig stod Bucerchiale i en rekke med prestisjefulle og kostbare viner fra hele Toscana. Den imponerte med en særlig friskhet, presisjon, lagringsevne og ikke minst lagringsgevinst – til en oppsiktsvekkende god pris. Man kan bli fristet til å bla frem dette utklippet fra Nicolas Belfrage MW i boken The Finest Wines of Tuscany: An occasion in the mid-1990s is often cited, when the top names of Tuscany (Antinori, Frescobaldi, Biondi-Santi, and so on) put together a tasting of old wines. Everyone agreed that the 1947 Selvapiana stole the show.

Federico Giuntini.jpg giuntini.jpg Selvapiana Bucerchiale 01.jpg selvapiana3.jpg

Selvapiana Chianti Rufina Riserva Bucerchiale 2010
Fersk og elegant duft i retning kirsebær, med innslag av lær og mineraler. Veldig flott i munnen, med løftet, syrlig og gjennomskinnelig kirsebærfrukt. Lekker vin med mye stoff i seg og med faste, gode tanniner. Lang! Neste flaske om fem år. Det kan nevnes at 2010 ble smakt noen dager etter de andre nedenstående vinene.

Selvapiana Chianti Rufina Riserva Bucerchiale 2006
Fin frisk nese, sursøte kirsebær, en touch rose, og røyk, med innslag av våt te og anis. I munnen, fyldig og saftig, med fin balansert syrlighet, men trenger litt mer tid for å åpne seg og for å slipe en nokså fast finish.

Selvapiana Chianti Rufina Riserva Bucerchiale 1999
Fin, sursøt duft av moreller og kirsebær, lakris, tobakk, lær, sort te og edelt trevirke. Fortsatt ungdommelig og flott i munnen, med en sursøt, saftig, lekker og ganske tett frukt. Fine elegante tanniner. Bra mineraltrøkk og lengde med anispreg i finish. Virkelig flott vin!

I den samme smakingen som de to siste hadde vi også to andre modne viner fra samme adresse:

Selvapiana Chianti Rufina Riserva 1996
Denne cuvéen ble laget for siste gang i 1997 og var en riserva som ble laget i tillegg til Bucerchiale, men uten enkeltvinmarkbetegnelse. Fin, nokså lys rødbærfrukt på nesen, med floral touch. Fin og lettere i munnen enn Bucerchiale 1999. Fin og balansert syrlighet med god frukt i munnen. Ikke noen stor slugger, men delikat. Kan fortsatt ligge. Mineral og litt jordlig i finish.

Selvapiana Fornace 1999
Dette er Selvapianas vin av internasjonale druer, og første årgang for denne vinen. Den består av 40% cabernet sauvignon, 40% merlot og 20% sangiovese og er klassifisert som IGT Toscana. Rik, nokså åpen og raus med fine, modne og mørke frukttoner, paprika, urter, eksotiske krydder, pepper. Glatt tekstur, fyldig og sjarmerende med fin sødme og fast finish. God matvin som er på et fint sted nå.

Finn vinene fra Selvapiana på Vinmonopolet

March 12, 2015 /Eirik Sand Johnsen
Toscana, Chianti

Enotria på Facebook | Enotria på Instagram 

All rights reserved © Eirik Sand Johnsen
Kontakt: eirik@enotria.no