Hvordan smaker en 175 år gammel nebbiolo?
Jeg var nylig i Biella i nordvestlige Piemonte, og på programmet sto en eksepsjonell smaking av gamle nebbioloer fra 1970 og bakover, med tre 1800-tallsviner på menyen. Det var produsentene tilknyttet organisasjonen Associazione Vignaioli Colline Biellesi som inviterte, og Tenute Sella, Castello di Castellengo og Villa Era hadde gravet dypt i sine private kjellere for anledningen. Vinrekken som ble presentert bød på en tidsreise og et historisk tilbakeblikk, som endte opp med to halvtørre viner fra 1896 og 1842. Vinene var for det meste i god stand (flerfoldige flasker ble riktignok underkjent ved åpning), og varierte fra det ugjenkjennelige til det absolutt typiske. I dette henseende imponerte særlig 1897 fra Villa Era, som eldste direkte druetypiske vin i smakingen. Denne burde man kunne klart å plassere blindt.
Alto Piemonte inkluderer blant annet Ghemme, Gattinara, Boca, Lessona og Bramaterra, og hvis disse navnene er kjent for deg, så er det nok fordi du bor i Norge, hvor slike viner har et brukbart fotfeste i markedet blant vininteresserte. Jeg vil anta at de to basislistede vinene fra Travaglini og Nervi i Gattinara (sistnevnte er også norskeid), samt rosévinfenomenet Il Mimo fra vinmarker i Ghemme har hatt betydning for dette. Ellers er det lite kjennskap til nordpiemonte ute i vinverden – i disse dager.
På 1800-tallet var det nemlig stor interesse for viner fra disse traktene. Langhe, på den andre siden av Po-sletten, med de senere berømte vinene fra Barolo og Barbaresco hadde liten betydning, mens Alto Piemonte var beplantet med opp mot 40 000 hektar vinmark. Området var fullstendig dekket av vinmarker, det ble dyrket druer på enhver egnet jordflekk. Vinene var høyt aktet internasjonalt. Men så kom phylloxera, og så kom to år med ekstremt ødeleggende haglskurer på starten av 1900-tallet, og så kom tekstilindustrien. Den støvsuget området for arbeidskraft, og kunne tilby hardt prøvede bønder en stabil inntekt og et tryggere liv. Industruen stilte betingelser og krav til arbeiderne, som innebar at de ikke fikk anledning til å opprettholde gårdsdriften. Fra 40 000 hektar i sin storhetstid, dyrkes det i dag bare 700 hektar vinmark i Alto Piemonte.
Tilbake til smakingen. Først i glasset var Tenute Sella Lessona 1970, som hadde et pent utviklet nebbiolopreg, med røde frukter, trøffel og lær, med en moderat syrlighet og lett varme i utgangen. En god moden vin med markante, men slepne tanniner. Samme vin fra 1965 hadde betydelig lettere vekt, og var nokså fast. Den hadde en fin duft av tørkede blomster. En syrlig og fast vin med endel volatilitet. Villa Era 1960 sin styrke var en tiltalende aromatikk med nype, røde frukter og uttalte urte- og kryddertoner. Den var syrefrisk i munnen, også denne litt lett, med veldig tørr utgang, og var ikke den mest elegante vinen.
Sannsynligvis var Castello di Castellengo 1934 den beste vinen i smakingen, og imponerte allerede fra skjenking, med en lovende dybde i rødfargen. Den hadde et medisinsk slør i duften, som blåste bort i glasset, og under var det utviklet rød frukt, skogbunn og julekrydder. God frukt og høy syrlighet i munnen, og pene tanniner ut. Denne ble bare bedre og renere med luft. Etter denne oppturen kom Castello di Montecavallo 1931 på bordet, nokså lys i fargen og med blomster og uttalte sherrytoner på nesen. Den var ødelagt av oksidasjon, men likevel med et heldig utfall. Denne kunne jeg mer enn gjerne drukket som en god oloroso sherry!
Så til 1800-tallet. Villa Era 1897 hadde en overraskende dyp rødbrun farge, og duftet av tørket rødfrukt, tjære, animalske toner og tørkede roser. En kompleks og fantastisk nese. 120 år gammel nebbe! En druetypisk vin med fin munnfølelse, spice og medisinske urter i utgangen. Lett slør av tanniner igjen. En stor vinopplevelse. Castello di Castellengo 1896 hadde en helt annerledes farge enn de foregående, den var gyllen og hadde mistet alle røde pigmenter. Den hadde en tiltalende duft, som kunne assosieres i retning vin santo, med nøtter, gule frukter og eksklusivt trevirke. Meget høy syre i munnen, med lett sødme (ikke gjæret tørr), med nøtter, kandiserte frukter og skikkelig krydderkake i utgangen, som satt lenge, lenge. Dette var en type meditasjonsvin, og et vitne fra en annen tid, der nebbiolo ble laget i halvtørr stil.
Siste vin ut var den tilårskomne Castello di Montecavallo 1842. Den hadde også mistet all sin rødfarge, og var ikke tørr. På duften, en blanding av gule frukter med et mindre kledelig streif av klorbasseng. Lett sødme inn, med delikate frukttoner mot kandisert appelsin. Litt karamell, fin syrlighet og en avslutning blottet for tanniner, men med anstrøk av medisinske urter.
Denne smakingen startet der man ofte slutter, nemlig med en litt moden vin, og fortsatte bakover og inn en annen tid. Det var særlig flott å smake vinene fra 1934 og 1897 som fortsatt hadde velkjent druekarakter, men også de to siste var spennende vinopplevelser. Nebbiolo fortsetter å fascinere!
Denne saken har tidligere vært publisert på Vinforum.no
