Dom Pérignon 2010

Dom Pérignon er for øyeblikket tilgjengelig i årgang 2010. Verdens mest berømte boblevin er en av spydspissene i luksusimperiet Louis Vuitton Moët Hennessy (LVMH), og selv om den kom på markedet i 1936 med årgang 1921 som verdens første prestisjecuvée signert Moët & Chandon, gir det lite mening å beskrive den som en prestisjecuvée fra Moët & Chandon nå. Dom Pérignon er et separat merke, med egen kjellermester. 2008 ble den siste årgangen lansert av Richard Geoffroy. Etter 28 år hos Dom Pérignon ga han kjellernøklene til Vincent Chaperon i 2019. Da hadde de to jobbet sammen siden 2005. Ettersom 2009 ble lansert før 2008 er 2010 den første årgangen lansert av Chaperon.

Druer fra ni landsbyer utgjør hovedandelen av Dom Pérignon. Det er pinot noir fra Aÿ, Bouzy, Mailly, Verzenay og Hautvillers, og chardonnay fra Chouilly, Cramant, Avize og Le Mesnil-sur-Oger. Samtidig drar de stor nytte av slektskapet til Champagnes største landeier Moët & Chandon når det beste druematerialet skal tilpasses hver enkelt årgang de velger å lage av den enorme produksjonen av Dom Pérignon.

Stilen på denne vinen er stram, intens og lagringskrevende, og den er alltid en årgangschampagne. Det jobbes med en reduktiv vinmaking, og vinene trenger tid for å forløse seg. En moden Dom Pérignon er en opplevelse alle vinelskere bør sette på listen.

Dyrkesesongen 2010 startet med en veldig kald vinter og en kjølig vår. Sommeren var relativt varm og etter bekymringer knyttet til tørke falt det voldsomme mengder regn, tilsvarende to normale måneder på tre dager mellom 15. og 17. august, og det var fortsatt varmt. Særlig pinotdruer på fet leirjord begynte å svulme til bristepunktet. Botrytis ble den nye bekymringen, samtidig som modningen akselererte. I september kom det imidlertid tørt, jevnt og mildt vær med kjølige netter, som bedret forholdene inn mot innhøstingen. Hos Dom Pérignon ble det jobbet knallhardt med å begrense skadene, og å kartlegge vinmarksplottene for modning og hygienisk tilstand. De bestemte seg for å la 20% av sine pinot noir-vinmarker henge, med risiko for å tape avlingen mot råte. Under innhøsting ble sorteringen meget viktig. Det er meunier og pinot noir som ble mest skadelidende i 2010, mens chardonnay-materialet hevdes å være noe av det flotteste på tretti år. Sukkernivåene i druene hos Dom Pérignon ble de tredje høyeste det siste tiåret etter 2003 og 2002, mens syrenivåene overraskende nok var de nest høyeste etter 2008.

Champagne Dom Perignon Brut 2010 (#232101, kr. 1699,90) består av 54% chardonnay og 46% pinot noir, og har 5 gram dosage. Den må være basisutvalgets flotteste vin, og har en tiltalende duft av sitrus, gule epler, aprikos, ristet brioche, blomster og et streif av østersvann. Syrlig og løftet i munnen, med myk, kremet og voluminøs mousse, lett sødme i frukten, fin fylde og konsentrasjon, salt og mineral finish med stor lengde. Avslutter med et streif av eplekjerneaktig bitterhet. Dette er en veldig flott vin, som ligger like under 2008 i kvalitet, men som fremstår noe i ubalanse mellom det litt knytte og det generøse nå. Prøv om 3-5 år.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum II - 2021.

Strålende Billecart 2002

Det har blitt prestisjecuvéepris på prestisjecuvéen Nicolas François fra Billecart-Salmon, og mange fans av huset husker nok fremdeles den gangen den spratt opp til nesten dobbel pris i ett stort jafs. Men selv med dagens prislapp på over 1500 kroner smaker den faktisk som den koster. Kvaliteten på vinen har tatt et godt steg opp de senere årene, og de flaskene med den lekre årgang 2002 som er tilgjengelig for øyeblikket er degorgert i april 2019. Det er altså snakk om betydelig tid på bunnfall, og deretter 2 år modning i flaske.

Cuvée Nicolas François (eller NFB som den gjerne kalles på folkemunne) ble første gang laget i 1964 og er oppkalt etter Nicolas François Billecart, som grunnla huset sammen med sin kone Elisabeth Salmon i 1818. Huset ligger i landsbyen Mareuil-sur-Aÿ og disponerer 15 hektar med egeneide vinmarker (se fotnote), og de leier rundt 50, men kjøper i tillegg inn druer fra omtrent 100 hektar vinmark. Med sine 1,8 millioner flasker årlig er det snakk om et mellomstort champagnehus, i dag driftet av Antoine og François Roland-Billecart, og kjellermester François Domi.

I vinifikasjonen vektlegges det å unngå alle muligheter for oksidasjon, og de har siden femtitallet jobbet med en dobbel kaldstabilisering ned til 2 grader for å klare mosten og å fjerne villgjær. Deretter fermenteres basevinene ved hjelp av en kultivert gjærstamme fra vinmarker i Avize, Cramant og Verzenay, sakte og kjølig i mindre ståltanker, og med påfølgende lagring på bunnfall med omrøring. Malolaktisk gjæring benyttes delvis, mens baseviner som har blitt gjæret på fat holdes til non-malo. Resultatet er pure, raffinerte og lagringskrevende viner.

Champagne Billecart-Salmon Cuvée Nicolas François Brut 2002
Varenummer: 3548101
Pris: 1576,-
(Moestue)

60% pinot noir fra Montagne de Reims og Grande Vallée de la Marne
40% chardonnay fra Côte des Blancs
20% er fatfermentert
Degorgert 04/2019
4 gram dosage

I glasset fremstår vinen i grunnen mer dominert av chardonnay enn pinot noir. Den er finmasket, detaljert og elegant, med uttalte blomstertoner, sitrus, epler, lette gule stenfruktaromaer, sjøvann og rikelig med autolysepreg i retning av en lys nystekt brioche. Den er luksuriøs i stilen, med en kremet munnfølelse, god kraft og vekt, men med en type uanstrengt intensitet og et godt syrlig løft. Avslutningen er stram og tørr, men merket med den begynnende modningens noblesse, og har stor lengde.

Jeg har smakt 2002 Cuvée Nicolas François før, men i en tidligere degorgering. En magnum 1999 var dessuten strålende for noen måneder siden, og flere flasker 2006 har også vært gode. Ingen har imidlertid imponert like mye som denne flasken. Handler du vin i denne prisklassen og liker champagne, er anbefalingen herved overlevert. Drikkes nå og i minst ti år til.

* Henholdsvis 7 hektar i Damery, (Vallée de la Marne), 4 hektar i Chouilly, Avize og Le Mesnil-sur-Oger (Côte des Blancs), og 4 hektar i Aÿ og Mareuil-sur-Aÿ (Grande Vallée). De har også fire presser rundt i regionen for å håndtere druene ved innhøsting.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no

Nytt fra Krug

Dyrkeåret 2006 var kontrastfylt i Champagne. Det startet med en særlig kald vinter, noe vårfrost, og senere hagl i juli, etterfulgt av en hetebølge som varte ut måneden. Det var tørt, og det ble registrert høye varmetopper og 23 dager med temperaturer over 30 grader. Da august kom, hadde den med seg kjølig vær, og to normale måneders regnfall i løpet av to uker. Følgelig meldte råtepresset seg, og med det, et intenst vinmarksarbeid for å redde både kvalitet og volum. Solrikt, varmt og tørt vær satte fart på modningen i september, og mens sukkernivåene skjøt opp, gikk syrenivåene ned. Skjønt, nettene var kjølige og bidro til å holde på friskhet og detaljering i vinene. Enkelte startet innhøstingen allerede den 7. september, og den varte til begynnelsen av oktober.

Årgangsstilen som resulterte er på den litt opulente og rause siden, men vinene er også friske og detaljerte. Jeg smakte nylig Krug Vintage 2006 og den fabelaktige Clos du Mesnil 2006, som begge viste stor kraft, kompleksitet og lagringsevne, men samtidig en innsmigrende tilgjengelighet fra start. De har begge to fått rundt tolv år med bunnfallslagring, samt Krugs sedvanlige 205-liters fatgjæring, noe de bærer godt preg av.

Krug har også lansert sin alltid imponerende Grande Cuvée i utgave nummer 168, som er basert den flotte årgang 2012 blandet med 42% reserveviner fra Krugs rikholdige lager. Med sin nye kjellermester Julie Cavil i spissen (hun har rykket opp etter 14 år i teamet) har man funnet frem til 120 forskjellige reserveviner fra mer enn ti forskjellige år, og med en 1996 pinot noir fra Verzenay som det eldste materialet. Stilen på Grande Cuvée kan synes å virke litt lysere og friskere enn før, og med et kledelig ungdommelig løft, mer epleaktig, og med litt mindre gul stenfrukt og nøtter. Jeg synes det er et skritt i riktig retning, for det luksuriøse stoffet er der fremdeles, man må bare smøre seg med litt mer tålmodighet før modningspreget trer frem. Hvis man da er i stand til å vente.

Krug Grande Cuvée Brut 168eme Édition
Varenummer: 354501
Pris: 1799,90

52% pinot noir, 35% chardonnay og 13% pinot meunier. Frisk duft av rik sitrus, modent eple, hvite frukter, blomster, brioche og smør med hint av nøtter og anis. Konsentrert, fyldig, rik og flott syrlig, med myk mousse, stor lengde og mineralsk, tørr avslutning.

Krug Vintage 2006
Varenummer: 1634101
Pris: 2769,90

48% pinot noir 35% chardonnay og 17% pinot meunier. Rik duft med preg av stenfrukt, eple, og uttalt autolyse mot bolledeig og brioche. Flott frukt i munnen, med frisk syre, ristede toner i retning nystekt tart tatin, nobel mousse med små bobler. Stor lengde, med kalkmineralitet og nokså tørr avslutning. Luksuriøs champagne med klar Krug-signatur. Lagringsdyktig, men innsmigrende.

Krug Clos du Mesnil 2006
Ikke lansert i Norge
Den 1,84 hektar lille vinmarken Clos du Mesnil i landsbyen Mesnil-sur-Oger ble plantet og rammet inn med stenmurer i år 1698. Krug kjøpte den forfalne marken i 1971, og startet med å restaurere den. 2006 er den nittende utgaven i rekken siden første årgang av Clos du Mesnil i 1979.

Floral og kalkmineralsk blanc de blancs med høyintens duft av rik sitrus, stenfrukt, blomster, anis, ristet brioche og nøtter. Kraftfull og energisk i munnen med stor konsentrasjon, rik og moden frukt ala hvit stenfrukt. Tett og fyldig mousse og en tørr, salt og knasende finish med enorm lengde. Stor vin som trenger tid.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum V - 2020

Champagne Charlie

Da det franske investeringsselskapet EPI kjøpte Charles Heidsieck i 2011, markerte det starten på en fascinerende gjenreisning av et champagnehus preget av mange års neglekt. I en årrekke hadde vinhuset vært «som et fly uten pilot» i følge direktør Stephen Leroux, som sammen med kjellermester Cyril Brun i høst inviterte til vertikalsmaking av champagnen Mis en cave.

Charles-Camille Heidsieck grunnla sitt vinhus som 29-åring i 1851. Ikke for å dyrke druer, men for å lage og lagre champagne. Han gikk i samarbeid med sin svoger Ernest Henriot, som drev Champagne Auger-Godinot, skjønt slekten hadde startet i bransjen to generasjoner tidligere da hans grandonkel Florens-Louis Heidsieck i 1785 etablerte det som senere skulle bli til Piper-Heidsieck.

Charles beskrives som en karismatisk og fargerik dandy, en eventyrlysten gentleman. Han bestemte seg raskt for å gå etter det beskjedent utforskede amerikanske markedet, og var i 1852 den første champagneprodusenten som satte sine ben i New York. Han må ha vært dyktig til å iscenesette det hele, for han fikk mye oppmerksomhet. Da han vendte tilbake i 1857 eksporterte han allerede 300 000 flasker årlig til sosieteten i den nye republikken, og pressen fulgte ham på reisen. Han fikk kallenavnet Champagne Charlie. «Det går rykter om meg her, en viss oppstandelse som det heter, som vi kan dra meget stor nytte av», skrev Charles i et brev til sin kone i 1860. Han brukte mye tid langs østkysten av USA, og beveget seg etterhvert mot sørstatene.

Etter at den amerikanske borgerkrigen brøt ut så han seg nødt til å reise til New Orleans for å innkreve gjeld fra en salgsagent, men han ble arrestert og fengslet i Fort Jackson, mistenkt for spionasje. Han avslo løslatelse etter noen få dager fordi den ikke kom med noen offisiell beklagelse eller garantier for fremtidig fri ferdsel, og ble sittende inne i flere måneder inntil han ble løslatt i kritisk helsetilstand i november 1862. Da hadde både Abraham Lincoln og Napoleon III involvert seg i denne diplomatiske utfordringen som ble kjent som The Heidsieck Incident. Blakk og radbrukket reiste han hjem til Reims og kom aldri tilbake til Amerika igjen. Han ble imidlertid godtgjort for agentens utestående gjeld i USA i form av store landeskjøter i Denver, noe som avkastet seg betydelig under byens ekspansjon, og ga virksomheten viktig innskudd av kapital.

Charles fokuserte nå på å styrke driften av vinhuset og heve kvaliteten på vinene, og kjøpte kilometervis av de antikke gallo-romerske kalkkjellerne i Champagne kalt crayeres for å kunne lagre vinene under optimale forhold. Heidsieck eier i dag rundt åtte av totalt 80 kilometer av disse enorme underjordiske kalksteinsbruddene, som også besittes av fire andre champagnehus; Pommery, Veuve Cliquot, Tattainger og Ruinart.

Heidsieck fortsatte å prioritere det amerikanske markedet, mens hans sønn og sønnesønn så nødvendigheten av å utvikle de så langt sekundære europeiske og russiske markedene under forbudstiden i USA. Det gjorde de med stort hell.

Champagne Charles Heidsieck vokste og opplevde stor anerkjennelse og etterspørsel i eksportmarkedene frem til 1970-tallet. Men da oljekrisen rammet i ‘73 markerte det starten på nesten fire tøffe tiår. I 1975 ble Heidsieck solgt til slektningen Joseph Henriot. Henriot klarte aldri å etablere en sunn drift i Heidsieck og solgte vinhuset ut av familien i 1985. Den nye eieren Rémy Cointreau viste seg å være uegnet og retningsløs, og hadde dårlig forståelse for både brandet og markedet. I perioden fra 1995 til 2011 stupte salget av champagne fra Charles Heidsieck med 90 %.

Men én viktig ting ble gjort i 1975 og videreført i 1985, og det var ansettelsen av Daniel Thibault. Den talentfulle kjellermesteren var bare 29 år gammel da han startet hos Heidsieck, og hadde før det arbeidet hos Henriot. Thibault ble ansvarlig for å bygge opp reservevinlagrene hos Heidsieck, noe som la grunnlaget for husets Brut Réserve laget med 40 % reservevin, og dens forløper Mis en cave. Han var også mannen bak den ettertraktede vinen Champagne Charlie, som var husets tidligere prestisjecuvée, og som bare ble laget i årgangene 1979, 1981, 1982, 1983 og 1985. Det snakkes nå om en relansering av denne. Dagens toppvin heter Blanc des Millenaires og er en ren chardonnay-champagne som har blitt laget i årgangene 1983, 1985, 1990, 1995, 2004 og nå sist 2006. Den bør man ikke gå glipp av.

Heidsieck Brut Réserve har tatt en synlig plass i det norske markedet. Den selger godt, og er listet i Vinmonopolets basisutvalg. Utgaven som er i salg nå er merket på baksiden med årstallet 2017, som er året vinen ble lagt i kjelleren for å gjennomgå annengangsfermentering. Ved siden av kan man lese at degorgeringen skjedde i 2020. Denne merkingen har de holdt på med en stund, og den er en del av Heidsiecks historie. Mis en cave – som betyr lagt i kjeller – var et forsøk på å markedsføre non-vintage champagnen med større tydelighet. De lagde en frontetikett med årstallet for når vinen ble lagt ned, noe som også indikerte at hovedbasen var druemateriale fra det foregående året. Den første vinen som var merket slik var 1987, som da hadde årgang 1986 som hovedbase blandet med reserveviner. I alle årene frem til 2003 ble det laget en Mis en cave, med unntak av i 1999. Det var til slutt CIVC, champagneindustriens offisielle organ, som satte en stopper for dette, fordi de mente at den særegne merkingen kunne villede forbrukerne til å tro at det var snakk om en ren årgangschampagne. Men vinen lever videre som Brut Réserve, og informasjonen står nå på baksiden av flasken.

Da Daniel Thibault døde i 2002 bare 55 år gammel, ble det skrevet mange gode ord i hans nekrologer. Han var en respektert mann i Champagne. Kollegaen Regis Camus tok over styringen i kjelleren frem til Thierry Roset, som hadde jobbet med Thibault siden 1988 fikk skarve to år som kjellermester fra 2012 til 2014, før også han døde like ung som sin mentor av et hjerneslag. Han rakk å gjøre viktige bidrag til relanseringen og gjenoppbyggingen av Charles Heidsieck under ny administrasjon og nytt eierskap av EPI. Med Cyril Brun som kjellermester fra 2015 har champagnehuset fortsatt sin stødige gjenreisning, og solgte i 2019 drøyt én million flasker, mens antall flasker tappet var dobbelt så høyt. Ting tyder altså på at champagneelskere har gode år med rike, godt lagrede viner fra Heidsieck i vente.

Det ble presentert åtte viner under smakingen i høst, Mis en cave 2017, 2008, 2001, 1996, 1993, 1990, 1988 og 1987. Alle hadde omtrent samme oppskrift som dagens utgave, med 30-40 % reservevin, 40 % chardonnay, 40 % pinot noir og resten pinot meunier, med en relativt generøs dosage på rundt 10 gram. Vinifikasjonen er gjort i ståltanker og med malolaktisk gjæring. Vinene varierte fra tre til åtte års bunnfallslagring, grunnet årgangsvariasjoner, men også logistiske hensyn, som lagerbeholdning og etterspørsel gjennom årene. En liten nyhet verdt å merke seg er at Cyril Brun fra 2016 har innført en andel på 5-10 % fatfermentering for å tilføre litt ekstra tekstur og kompleksitet. Den suverent beste vinen var 1988, som også hadde lengst bunnfallslagring av alle, dernest 1993 og 1990, med 1987 som svakeste vin. Den var sliten.

Heidsieck lanserer nå Mis en cave i sin Collection Crayeres med gamle viner som slippes i små kvanta. Her hjemme vil det bli lansert noen få flasker under slippet av moden vin i spesialpolene i november fra disse årene: 1987 (dobbelmagnum), 1990 (75 cl), 1995 (75 cl) og 2000 (75 cl).

Mis en cave 2017
41 % chardonnay, 40 % pinot noir og 19 % pinot meunier
54 % 2016 og 46 % reserveviner med snittalder på 10 år
Degorgert 2020, dosage 10 g/l
#3761801, kr 459,90

6 % fatgjæret. Pen, fersk duft, med moden sitrus, epler, stenfrukt, kjeks og uttalt floralitet og streif av mineraler. Frisk, eplepreget med hint av stenfrukt også på smak, med en elegant og tett mousse, streif av sødme inn, god friskhet hele veien og lang, nokså tørr og sitruspreget finish. Bør få litt tid på langs.

Mis en cave 2008
40 % chardonnay, 40 % pinot noir og 20 % pinot meunier.
60% 2007 og 40% reserveviner
Degorgert 2014, dosage 11 g/l

Aromatisk intens og tiltalende nese, med sitrus og epler, mye ristet brioche, hint av røde bær kaffe og sopp. Flott og allerede noe utviklet i munnen, med fine bobler, frisk syre, streif av nøtter, og lang, eplepreget, tørr finish.

Mis en cave 2001
42 % chardonnay, 37 % pinot noir og 21 % pinot meunier,
66 % 2000 og 34 % reserveviner
Degorgert 2006, dosage 11 g/l

Litt lukket på duft, med ristede nøtter, kastanje, kaffe, sopp, smør og brødbakst. Rik, myk og flott mousse i munnen, med flott fylde, streif av bitterhet men samtidig med noe sødme i utgangen. Henger ikke helt godt sammen, og faller litt i glasset.

Mis en cave 1996
41 % chardonnay, 38 % pinot noir og 21 % pinot meunier
69 % 1995 og 31 % reserveviner
Degorgert 2001, dosage 11 g/l

Første flaske korket. Eplepreget duft, med tiltalende friskhet og preg av blomster, sitrus, smør, og hint av østers og kjeks. Høy friskhet i munnen, med flott dybde og trøkk, mineralkarakter hele veien, kremet mousse og nokså tørr finish. Veldig flott, mineral og krisp i stilen.

Mis en cave 1993
42 % chardonnay, 40 % pinot noir og 18 % pinot meunier
69 % 1992 og 31 % reserveviner
Degorgert 1999, dosage 12 g/l

Gyllen farge. Meget flott nese med uttalt østerspreg, eplefrukt og sitrus, ristede nøtter, ristet brioche og nystekt croissant. Hint av champignon. Glimrende frukt i munnen, med uttalt østerspreg, flott rikhet og modningskarakter balansert av en fin syre. Myk og deilig med rik mousse, stor lengde og krisp utgang. Vanvittig bra.

Mis en cave 1990
40 % chardonnay, 40 % pinot noir og 20 % pinot meunier
71 % 1989 og 29 % reserveviner
Degorgert 1993, dosage 11 g/l

Moden, med en ganske fruktig stil. Røde og gule epler, røde bær, østersvann og smør, ristet brioche og smørbakst. Vinøs, rik og flott i munnen, med masse fruktdybde, flott løft, stor lengde med merkbar dosage. Meget lekker vin på en helt annen måte enn 1993.

Mis en cave 1988
43 % pinot noir, 40 % chardonnay og 17 % pinot meunier
68 % 1987 og 32 % reserveviner
Degorgert 1996, dosage 12 g/l

Nydelig duft av modne epler, amalfisitron, sopp, fjærestein, krydder, kanel, blomster og urter, med mengder av autolyse. Vinøs, intens og rik i munnen, med glimrende eplefrukt, stor intensitet, mineral og syrlig utgang med enorm lengde. Salt og krisp og nokså tørr finish. Stor vin.

Mis en cave 1987
46 % pinot noir, 38 % chardonnay og 16 % pinot meunier
66 % 1986 og 34 % reserveviner
Degorgert 1994, dosage 12 g/l

Godt moden vin med duft av syrlige epler, litt siderpreg, sitrus, skogsopp og brioche. Syrlige epler også i munnen, med stor lengde. En smalere, mer oksidativ, tørrende og syrlig stil. Kan ikke måle seg med de beste.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum V - 2020

Grasiøst fra Galicia

Det spanske vinkollektivet Envínate er prosjektet til studiekompisene Laura Ramos, Jose Martínez, Roberto Santana og Alfonso Torrente, som møttes under ønologiutdannelsen på universitetet i Alicante. De etablerte sammen en vinkonsulentvirksomhet etter studiene, som utviklet seg til Envínate i 2005. De har vinmarker på Tenerife (som jeg har omtalt tidligere), Alamansa, Extremadura og Ribeira Sacra, hvor ukens vin, Lousas Viñas de Aldea 2019 kommer fra.

Vinen kommer fra tolv forskjellige parseller med opp mot 64 år gamle druestokker i Ribeira Sacra, beliggende på 400-600 meters høyde. Jordsmonnet består av granitt og skifer, og det galisiske ordet lousas, som også er navnet på denne vinen, er nettopp navnet på skifertypen som finnes her. På etiketten har Envínate også tilføyd Vinos Atlanticos, som forteller om et kjølig klima med påvirkning fra Atlanterhavet.

Ukens vin er laget på omtrent 90% mencia, 7% bastardo og 3% mouraton (alicante bouschet), men den skal inneholde 12 andre lokale druer i miksen. Hele klaser gjæres i små åpne gjæringskar og fottråkkes etter 3 uker, med ni måneder modning i gamle fat.

Lousas Viñas de Aldea 2019
Envínate, Ribeira Sacra
#10906501, kr. 279,90
(Unico Real Wines)

Frisk duft av mørke bær, blomster, lær, urter og krydder. Glimrende og kjølig frukt i munnen, med fin syrlighet, lett fylde, glatt tekstur og lang, fast, lett spicy finish med fine tanniner.

Denne artikkelen har vært publisert tidligere på vinforum.no

Sjarmerende 2018 Chianti Classico

Jeg fikk i fjor vinter anledningen til å dykke litt i aktuelle slipp fra de toscanske vinområdene, i forbindelse med smakeuken Anteprime di Toscana. Virkeligheten har forandret seg mye siden hundrevis av vinjournalister og produsenter samlet seg i Firenze, San Gimignano, Montepulciano og Montalcino for en uke med smakinger, middager, samtaler og seminarer like før koronaviruset traff for fullt. Det vil nok bli lenge til man kan forvente å være med på noe lignende igjen, men det er en god trøst å ha minnene og notatene fra Toscana nå som reisekalenderen er ryddet for overskuelig fremtid. Dessuten har vi jo vinene!

Chianti Classico 2018
I Chianti Classico hadde vinterens regn og snø sørget for å fylle grunnen med vann etter tørken året før, og sesongen 2018 startet med en tidlig knoppskyting og varme forhold i mars og april. Mai var kjølig og regnfull og forsinket prosessen noe, men fra tiende juni økte temperaturen, og innledet en god sommer med normale temperaturer. 

Det er likevel regnet som er 2018s merke. Hyppige skurer gjennom juli og august, ujevn spredt over appellasjonen, ga en sommer med vanskelige modningsforhold. Michele Briganti hos Monteraponi i Radda in Chianti forteller at det kunne sprutregne i en time-halvannen før det kom strålende sol og 30 grader resten av dagen, nærmest som tropiske stormer. Radda har en høy andel økologisk dyrkede vinmarker, og bøndene var travelt opptatt med å holde druer og vinmarker sunne gjennom den fuktige våren og sommeren. Giovanni Manetti på Fontodi i Panzano (snaue syv kilometer unna), var på sin side ikke veldig plaget av regn, og beskriver forholdene som mer harmoniske. Han opplever sine viner som fruktrike, kraftfulle og med solid struktur. «Takk gud for at årgangene er så forskjellige. Det ville vært kjedelig å lage den samme vinen hvert år» sier Manetti, som også er Chianti Classico-konsortiumets president. «Vi vinmakere må tilpasse oss, våre teknikker og metoder til årgangen. Det er moder natur som sjekker om vi er våkne eller har sovnet».

Værforholdene bedret seg i september, med fine solrike dager og kjølige netter. Druene kunne fullføre sin fenoliske modning og sukkerutvikling, og vinmarkene fikk tørke opp. Innhøstingen startet i midten av september og fortsatte til midten av oktober. 

Stilen på Chianti Classico 2018 kombinerer typisk en ganske generøs fruktkarakter med god friskhet. Jeg liker de godt. Vinene er tilgjengelige og aromatiske, med pene, ganske moderate tanniner. Dette er åpne og tiltalende viner, som vil gi mye glede fra start, men sannsynligvis ikke være de mest langsiktige lagringsprosjektene. Alkoholnivåene ligger på 13 til 14,5 prosent, med enkelte eksempler opp mot 15, særlig på toppvinene. Kvantiteten er noe under gjennomsnittlig, som følge av tørken fra året før. 

Det bør nevnes at kvaliteten på vinene gjennom en stor smaking som denne (480 viner ble presentert) er enormt variabel, og med en stor mengde dårlig laget vin. Jeg mistenker også at det presenteres en hel del svake fatprøver, som er unødvendig og synd. Selv om jeg synes å se en positiv trend gjennom de siste årene, har fortsatt Chianti Classico og Toscana en lang vei å gå. De må rett og slett ta seg selv og produktet sitt mer på alvor. Kanskje bortfallet av masseturismen i forbindelse med koronapandemien kan flytte vinkvaliteten høyere opp på agendaen?

Her følger en oversikt over mine favoritter blant vinene som ble vist.

Beste Chianti Classico 2018:
Fèlsina - Castelnuovo Berardenga
Isole e Olena - Barberino Tavarnelle
Castello di Monsanto - Barberino Tavarnelle
Castello di Querceto - Greve
Castello di Volpaia - Radda
Castello Vicchiomaggio Guado Alto - Greve
Querceto di Castellina L’Aura - Castellina

2017 Riserva og Gran Selezione
2017 er merket av en veldig tørke og høye temperaturer. Vinstilen er sågar varm og litt tørr, men ikke med spesielt høye alkoholnivåer. Dessverre er det mye sliten frukt, harde tanniner og liten friskhet i riservavinene, med mye eikepreg på toppen, ikke minst på Gran Selezione. Noen gode unntak finnes dog, og viktige suksesskriterier for 2017 nevnes å være riktig plukketidspunkt og forsiktig hånd på vinmakingen. 2017 som lagringsvin er heller ingen langdistanseløper, men bør kunne gi stor glede som matviner de neste årene. Les mer om 2017 Chianti Classico her.

Beste Riserva 2017:
Fèlsina Rancia - Castelnuovo Berardenga
Molino di Grace - Greve
Monteraponi Il Campitello - Radda
Poggerino Bugialla - Radda
Pomona - Castellina

Beste Gran Selezione 2017:
Castello di Ama San Lorenzo - Gaiole
Castello di Fonterutoli Badiola - Castellina
Castello di Querceto Il Picchio - Greve
Castello di Querceto La Corte - Greve

Smakingen i den nedlagte togstasjonen Stazione Leopolda i Firenze bød også på muligheten til å smake noen eldre og sent lanserte viner. Blant disse høver det seg å anbefale Castell’in Villa Chianti Classico 2015, Fontodi og Isole e Olena Chianti Classico 2017, Castello di Monsanto Riserva 2016, Fèlsina Colonia Gran Selezione 2016 og Fontodi Vigna del Sorbo Gran Selezione 2016. 

Artikkelen var på trykk i Vinforum II - 2020. Enkelte små endringer er gjort i denne versjonen.