Cristal 2013

Det å smake Roederers prestisjevin Cristal er en begivenhet i seg selv, og ikke mindre når en ny årgang blir sluppet. Nå er årgang 2013 tilgjengelig i Norge, og husets chef de cave Jean-Baptiste Lecaillon beskriver vinen som en "2008 pluss".

Cristal ble skapt for tsarenes hoff og gjort til allmennkjent luksusobjekt gjennom hiphop-stjernenes (midlertidige) gunst, og dens mytiske aura har nok av enkelte blitt misforstått for hype, snarere enn for kvalitet. Men denne vinen har vært kjent som en av de flotteste champagnene i en mannsalder, eller skal vi si kvinnsalder, etter at den fargerike Madame Camille Olry-Roederer lanserte den kommersielt med årgang 1945.

2013 er den femtiførste årgangen av Cristal siden den gang, og følger etter 2012, 09, 08, 07, 06, 05, 04, 02 og 2000 i dette århundre. Cristal lagrer godt og den bør også lagres. Selv har jeg vært heldig å smake noen fantastiske utgaver fra de siste tiårene, blant annet 96, 88 og 79, men jeg skal være ærlig og si at den purunge 2013 er så rålekker og uhyre attraktiv at det skal bli vanskelig å holde fingrene av fatet.

Roederer er å regne som et mellomstort champagnehus med sine tre millioner flasker årlig, og er blant de som i størst grad er selvforsynt med druer fra sine 410 plotter i regionen. De besitter 240 hektar vinmark, noe som dekker omtrent 70% av behovet, og som er med på å forklare vinenes høye kvalitet. Kun deres Brut Premier inneholder kjøpte druer. Jean-Baptiste Lecaillon har vært hos Roederer siden 1989 og ble ansvarlig kjellermester i 1999. Han har engasjert seg mye i vinmarksarbeidet, og bidratt til å konvertere hele eiendommen til rundt halvparten økologisk og halvparten biodynamisk dyrking, noe som gjør Roederer til den største vinmarkseieren innenfor begge disse kategoriene i Champagne. 2013 Cristal er den andre årgangen som kommer fra 100% biodynamisk dyrket druemateriale.

Et enhetlig blide av dyrkesesongen 2013 kan vanskelig tegnes i en stor region som Champagne. Men året er karakterisert av en snøtung vinter og lang, kald og fuktig vår, som bragte med seg meldugg og vanskelige blomstringsforhold. Den sene våren reduserte faren for frost etter knoppskyting, men rundt 300 hektar, for det meste i Côte des Bar og Vallée de la Marne, ble rasert av hagl i juni, og blomstringen satt ikke ordentlig i gang før i begynnelsen av juli. En rekordvarm og tørr sommer fulgte fra slutten av juli og gjennom august, med høyest registrerte antall soltimer på over 60 år og en resulterende hurtig modning av druene. Noe kraftig regn og hagl ga lokale utfordringer gjennom sommeren, mens september kom med kjølig vær og lokalt mye regn, som skapte nytt press fra meldugg og råte. Da innhøstingen begynte ved månedsskiftet september-oktober hadde været blitt tørt og kjøligere, og ga en god og lang innhøsting frem mot midten av måneden. Roederer forteller at kun noen få pinot noir-plotter i Verzy og Verzenay da var truet av botrytis. Alt i alt ga 2013 gode avlingsvolumer i Champagne.

Kjellermester Lecaillon kaller Cristal 2013 for "2008 pluss", og forteller at det gjennomsnittlige alkoholpotensialet i Roederers plukkede druemateriale var 10,4% i 2008 og 10,6% i 2013. Syrenivået var i 2008 på 8,1 gram per liter og 8,2 gram i 2013, mens pH-verdien var 2,93 i den første og 3,02 i den siste. Det er altså såvidt et knepp høyere alkohol og syre i 2013, men samtidig markant høyere pH, fordi sommeren var betydelig varmere i 2013 enn i 2008. Lecaillon forteller i mer løftede ordelag at han søker i Cristal å treffe et midtpunkt mellom bestanddelene kalk og solskinn, og at der 2008 lente mer mot kalk, og 2012 lente mer mot solskinn er 2013 en årgang som leverte nettopp det midtpunktet han ønsker seg. Han sier også at analysedata og innhøstingstidspunkt minner om årgang 1988.

Champagne Louis Roederer Cristal 2013 (#6200901, kr 2750,-) er laget på sin sedvanlige miks av 60% pinot noir og 40% chardonnay fra 30 av Roederers 45 kalkholdige, mid-slope "cristal-plotter", i blant annet landsbyene Mesnil-sur-Oger, Avize, Cramant, Verzy, Verzenay og Aÿ. Totalt sett er det snakk om like deler materiale fra Vallée de la Marne, Montagne de Reims og Côte des Blancs, og det aller meste er grand cru-klassifisert. Vinen er laget helt uten malolaktisk gjæring, og med 32% fatfermentert basevin, 6 år på bunnfall i flasken, degorgering i 2020, og 8 gram dosage. Den må være den mest chardonnaypregete champagnen på pinotdominert blend jeg har smakt, og er lys og elegant i duften, med stor intensitet, kalkpreg og presisjon. Autolysekarakteren er ikke dominerende, men lys og delikat, og moussen er nobel og kremet. I munnen er den energisk, med masse løft, en bærende limesyrlighet og frukt a la glassepler, med et lite hint av hvit frukt og et snev av fatgjæringspreg, med en salin østersmineralitet gjennom hele kurven og en tørr utgang med enorm lengde. En stor og lagringsdyktig champagne som også kan nytes nå. 

Denne artikkelen har vært på trykk i Vinforum nummer 3 i 2021.

Fengselsvinen fra Gorgona

I en åpning midt i pandemitiden tikket det inn en litt spesiell invitasjon til et vinbesøk i Italia. Var det interessant å besøke fengselsøya Gorgona, halvveis til Korsika utenfor Toscanakysten, hvor fangene lager vin? Definitivt!

Gorgona nevnes i poeten Dante Alighieris Den guddommelige komedie, hvor det manes til at øyene Gorgona og Capraia skal flyttes til munningen av elven Arno for å oversvømme Pisa. I dag er Capraia et yndet paradis i den toskanske skjærgården, mens Gorgona har vært fengselskoloni siden 1869.

Foruten en håndfull fastboende og de fengselsansatte, lever det et hundretalls fanger på Gorgona. Det var innsatte med bakgrunn fra vindyrking som i 2008 tok initiativet til å revitalisere noen overgrodde og forglemte vinmarker på øya. De fikk berget noen gamle plotter med mesteparten hvite druer, og fengselet gjorde noen ganske mislykkede forsøk på vinifisering før man fikk på plass et samarbeid med familien Frescobaldi i 2012.

Frescobaldi er en av de virkelig gamle adelsfamiliene i Toscana, som eier en rekke store eiendommer, og har århundrer av vindyrking bak seg. Marki Lamberto Frescobaldi er ikke mindre enn trettiende generasjons overhode i Frescobaldi-dynastiet, og det var han som ønsket oss velkommen ombord i båten som la fra kai i Livorno en sensommers formiddag. Gorgona steg opp av horisonten etter en times båttur ut i havgapet. Mellom høye klipper så vi en klynge av inneklemte, fargerike hus og noen kraftigere bygninger og vakttårn, før vinmarkene som brer seg oppover åskammen åpenbarte seg. To fastboende, lærbrune og minimalt antrukne, tilårskomne menn vinket da båten traff bryggen. Vi fikk vennlige råd og strenge retningslinjer av noen folk i uniform, for eksempel fikk vi ikke ta bilder av de innsatte, ikke be om navn, og definitivt ikke spørre hva de hadde gjort for å ende opp her på Gorgona.

– Jeg dømmer dem ikke, det har allerede dommeren gjort i retten, sa Lamberto Frescobaldi. De slipper ut etter å ha arbeidet for oss med ti, tyve, kanskje førti tusen euro i banken, og har muligheter til å starte et nytt liv uten kriminalitet. Dette fengselet har veldig få tilfeller av tilbakefall. Frescobaldi har selv ansatt fanger etter endt soning, eller hjulpet dem til å få arbeid hos andre vinprodusenter.

De rundt hundre innsatte på Gorgona soner sine siste år av lange straffer, og muligheten tildeles de som har spesielt fortjent det. De kan bevege seg fritt på øya, og deler på arbeid innen jordbruk, dyrehold, matvareproduksjon, forskjellige håndverk og generell drift av fengselet og landområdene. Det er bare 15 til 18 av fangene som jobber hos Frescobaldi. De nå rundt 2,3 hektarene med vinplanter pleies av fangene, som lærer om både vitikultur og vinifikasjon av Frescobaldis team. Etter gjæringen er ferdig flyttes vinen til fastlandet på nyåret, hvor Frescobaldi står for ferdigstilling og flasketapping under kontrollerte og hygieniske forhold. Vinene selges i lave kvanta og til ganske høye priser. Pengene brukes til å gjøre nye investeringer i virksomheten på øya.

"Nå tar vi tiden fra dem i lukkede rom" skrev den norske samfunnsforskeren og kriminologen Nils Christie i boken Pinens begrensning fra 1982, et kort men betydningsfullt verk i den norske kriminologien og kriminalpolitikkens historie. Tidligere avstraffet vi med hjelp av fysisk smertepåføring og henrettelser, nå tar vi tiden fra dem, men det er fortsatt pinen som er poenget, mente Christie og stilte spørsmål ved moraliteten og nytteverdien ved institusjonell pinsel. På Gorgona lever ikke lenger fangene i lukkede rom, og selv om de fortsatt ikke er frie, er formålet å ruste dem til et fritt liv ved hjelp av arbeid, kunnskaper og ansvar.

Vinmarkene på Gorgona ligger i et amfiteater som vender seg ut mot det glitrende havet hvor salte vinder strekker seg opp mot gamle fort og middelalderruiner. Drueplantene er i hovedsak de hvite vermentino og ansonica, samt et par rader med de røde sangiovese og vermentino rosso, og står i et jernrikt vulkansk jordsmonn. Totalt ble det laget 9000 flasker i 2020, den niende årgangen i rekken.

Gorgona 2020 er klassifisert som Costa Toscana IGT og består av 70% vermentino og 30% ansonica. En rik og saltpreget hvitvin med en matvennlig liten tørrhet og bitterknekk på slutten, og med preg av blomster, sitrus, fersken, hint av hvit ananas, urter og sjøbris. Slett ikke et dårlig alternativ til en grillet fisk eller noe slikt, skulle man finne den i et restaurantkart.

– Vi er ikke farlige, forsikret en kraftig bygget, godt voksen mann fra Calabria, med store never, dyp, rusten røst og utvaskede tatoveringer. Han var nok i slutten av femtiårene, jobbet for tiden med rengjøring og hadde vært på Gorgona i fem år. Han hadde tilbragt mesteparten av voksenlivet som legionær i den franske Fremmedlegionen, og resten i fengsel. Vi vekslet noen ord om våre ganske forskjellige liv, og ønsket hverandre lykke til videre.

Gorgona er et vakkert sted, og et lykkeligere fengsel enn mange andre. Men mennesker i fangenskap er en vanskelig ting å bevitne. Og jeg fikk reise tilbake samme dag som jeg kom.

Artikkelen var på trykk i Vinforum II - 2022.

På egne ben

Bollingers mektige prestisjevin Vieilles Vignes Françaises (VVF) var vanskelig å plassere som en 1996 blindt da den ble åpnet i en middag nylig, med sin rike og kraftfulle stil som overskygget den syrlige årgangsprofilen i starten. Det var en flaske som viste pinotdominanse umiddelbart, ikke bare i den dype røde eplekarakteren, men også i farven, og i det lune stuelyset undret jeg faktisk aller først på om det kunne være en roséchampagne vi hadde i glasset.

VVF 1996 kommer fra to vinmarker omringet av steingjerder i Aÿ, der Bollinger holder til, og én i Bouzy, begge utpregede pinotlandsbyer, med gamle, lavtavkastende og tett beplantede vinstokker som vokser på egen rot (ikke podet), og som bindes opp mot individuelle påler. Bouzy-vinmarken måtte dessverre rives opp i 2004, etter at man hadde forsøkt å redde vinstokkene siden 1998, da vinlusen phylloxera først ble oppdaget her. Denne plotten var ikke inngjerdet, og man kan jo se for seg at dette kan ha forenklet skadedyrets vei inn. Det gjenværende arealet for cuvéen VVF er nå på 0,36 hektar og produksjonen er knøttliten.

Rundt bordet ble det etterhvert konkludert med at det dreide seg om en blanc de noirs, og at det var snakk om en fatgjæret champagne var tydelig. Den var rik, fyldig, dyp og moden. Men vinen ble oppfattet umiddelbart som noe eldre, iallfall av noen smakere, meg selv inkludert, noe som ofte setter en liten tvil rundt flasken bak i hjernen. Det var særlig et fremtredende preg av forslåtte epler, som hører til under oksidative elementer. Men det vakre med ordentlig flotte viner er også deres evne til å overvinne smakeren, og i løpet av aperitiffen vente ganen seg til det lille sjokket å få av en temmelig diger fatfermentert pinotchampagne med flaskemodning å tygge på, og vinen kunne tre frem uten støyen fra fordommer og forventninger. 

Det tok litt tid før produsenten kom opp på radaren, Krug ble nevnt før Bollinger, og jeg tror ikke han som tok den med (han heter Arne Ronold) var spesielt imponert av innsatsen. Forslåtte epler og fatgjæring er jo markører på vinene fra Bollinger. Men imponerte var vi, og VVF 1996 ble en uforglemmelig start på et hyggelig måltid.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no

La Grande Année 2014

Jeg smakte nylig årgang 2014 av Bollinger Grande Année, som skal lanseres innen kort tid i Norge. Dette er kanskje den beste unge utgaven av denne vinen jeg har smakt, og i en form som utfordrer oppfatningen av husstilen.

2014 champagne er en årgang som til tross for vanskelige forhold etterhvert tegner til å ha laget mye riktig bra vin, og kommer som nummer tre i rekken av gode, om enn ganske forskjellige årganger. Vekstsesongen startet tidlig etter en regntung høst og vinter, med gode forhold for knoppskyting og blomstring. Det ble en varm, tørr og solrik vår og juni måned, fulgt av en regnfull og kjølig sommer. Mange kilder nevner også utfordringer med suzukii-fluen, som legger egg under drueskallet og skaper utvikling av eddiksyrer. 

Voldsomme mengder nedbør falt altså i juli og august, før siste del av august slo til med godt vær som varte ut i september. Dette ga veldig gode betingelser for siste del av modningsfasen, men komprimerte innhøstingen til en hektisk periode på et par uker for alle druer i september. Kvantiteten ble totalt sett god i regionen, og det virker som at chardonnay, og kalkrike marker med god drenering har kommet generelt best ut, men også pinot noir fra Montagne de Reims.Jeg skal vente litt med å kaste generelle karakteristikker over vinstilen til årgangen, jeg vil gjerne smake litt flere viner først. Men Bollinger Grand Année 2014 er en vin som styrker inntrykket av et champagneår med mye flotte viner i vente.

Champagne Bollinger La Grande Année 2014 (#680001, kr. 1449,90) består av 61 % pinot noir og 39 % chardonnay, en høyere andel chardonnay enn de normale 30 %. Bare én gang tidligere har chardonnayandelen vært så høy, og det var i 2002. Brorparten av pinotmaterialet kommer dette året fra det kjøligere Verzenay fremfor Aÿ. Vinen er som vanlig fermentert i gamle fat, og den har ligget drøyt seks år på bunnfall med degorgering i april 2021, og en dosage på 8 g/l.

Rik og autolysepreget, med mye modne epler, røde epler, streif av fat, hint av mineraler, lys brioche og blomster. En ganske skarpskåren stil på denne, lysere og mer mineral enn normalt for dette huset. Flott kraft i munnen, med rik og nobel mousse, frisk syre, god frukt og en salin, lang og stram finish med hint av tørrstoffer. Vinen er aromatisk åpen, men ganske stram i munnen og bør få minst 5 år på langs.

La Grande Année Rosé 2014 (#4398201, kr. 2059,90) er basert på den hvite La Grande Année, men er tilsatt 5 % rødvin fra Bollingers fire hektar store vinmark La Côte aux Enfants i Aÿ, hvor de også lager en veldig flott og lagringsdyktig stille rødvin. Min flaske var degorgert i august 2021, med 8 gram dosage.

Lakserød i fargen, aromatisk og kjeksete, med preg av røde epler og bær, blomster og hint av ristet nøtt, anis og fat. Ganske dominert av ristede toner og krydder på duft, men fruktigheten kommer godt frem i munnen, med frisk syre, god konsentrasjon, voluminøs og myk mousse og fast, lang, tørr og stram finish med streif av fatkrydder. Til denne prisen vil jeg si at vinen er forbeholdt blodfans og spesielle entusiaster for roséchampagne, og den vil trenge 5-10 år i kjelleren.

Artikkelen har tidligere vært publisert på Vinforum.no

Bollinger R.D. 2007

2007-årgangen av Champagne Bollinger R.D. er den 26. i rekken siden Madame Lily Bollinger i 1967 var den første som lanserte dette konseptet med årgangene 1952, 1953 og 1955 i forskjellige markeder.

Initialene R.D. står for Récemment Dégorgé, eller Recently Disgorged, og tanken var altså å lage en ny type prestisjecuvée med eldre årgangsviner modnet lenge på bunnfall og med lav dosage. Bollinger valgte en dosage på seks gram per liter, noe som var veldig lavt for denne tiden, og som fortsatt er innenfor kategorien extra brut.

Årgang 2007 var en utfordrende årgang i Champagne. En varm og tidlig vår ble påfulgt av en for det meste kjølig sommer, som også ble merket av regn og råte og såvel hagl enkelte steder. Årgangen ble reddet av varmt og solrikt vær som satte fart på modningen mot slutten, hjulpet av vinddrag som kunne tørke opp og begrense råtespredningen. Sesongen krevde mye arbeid i vinmarkene, og innhøstingen startet usedvanlig tidlig, i slutten av august. Før dette hadde det bare vært to august-årganger, 2003 og 1822, men siden 2007 har vi fått 2011, 2015, 2018 og den rekordtidlige 2020. Den som ikke tror på klimaendringer er ikke bonde i Champagne. Av druesortene var det meunier som fikk hardest medfart i 2007, mens chardonnay generelt klarte seg best. Flere valgte å ikke lage årgangschampagne, men materialet var nok bedre enn mange fryktet, med balansert modning og med gode syrenivåer.

Bollinger R.D. Extra Brut 2007 er laget på 70% pinot noir og 30% chardonnay. Druene er selektert fra 14 forskjellige landsbyer, mot normalt over 20, og den største pinot-andelen er i dette året ikke hentet fra Aÿ, men fra Verzenay, som er mer nordvendt og kjøligere. Chardonnaymaterialet er hentet hovedsakelig fra Cramant, og totalt er 91% av materialet fra grand cru-vinmarker, mens resten er premier cru. I kjelleren har druene gjennomgått alkoholgjæring og malolaktisk syreomdannelse i gamle fat over seks måneder før flasking under naturkork på våren i 2008. Inntil dette stadiet er vinen identisk med Bollinger Grande Année, som degorgeres tidligere og med en dosage på rundt 6-7 gram. Degorgeringsdatoen for R.D. er nå satt på frontetiketten (som er tilbakeført til originalt design) og der står det le 10 julliet 2020, altså har den ligget drøye 13 år på bunnfall.

R.D. utgjør normalt rundt 1% av totalproduksjonen på 3 millioner flasker hos Bollinger, altså 30 000 flasker. Produksjonen er imidlertid 10% lavere i 2007 enn forrige årgang 2004. Til Norge er det allokert i underkant av 500 flasker. Noen få magnumflasker er tilgjengelig for horeca og på spesialbestilling via importør.

Champagne Bollinger R.D. Extra Brut 2007 (#3488501, kr. 2519,50) dufter av sitrus, epler, hvite blomster og sjømineraler, med hint av aprikos, grapefrukt, ingefær og kokos. Den har et fint preg av fatgjæring og rikelig med autolyse, brioche, smør, vanilje og ristede nøtter. Flott syrlig, med høy intensitet, mineralpreg i finish og stor lengde. Lett utviklet og kremet mousse, med noe redusert trykk etter årene på flaske.

Dette er en litt lettere og ferskere utgave enn R.D. 2004, og strammere og mer tilknappet enn 2007 Grand Année smakt hos produsenten for et par år siden. Jeg ville ventet på et par-tre års ytteligere lagring, og er ikke bekymret for holdbarhet i 10 år til.

Bollinger R.D. har blitt laget i disse årgangene: 1952, 1953, 1955, 1959, 1961, 1964, 1966, 1969, 1970, 1973, 1975, 1976, 1979, 1981, 1982, 1985, 1988, 1990, 1995, 1996, 1997, 1999 (kun dobbelmagnum), 2000 (kun 350 stk dobbelmagnum), 2002, 2004 og 2007.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum II - 2021 med enkelte mindre endringer.